Presidentens leder

Nå knaker det i sammenføyningene

Både regjeringen og ledere må jobbe aktivt for å sikre sykehusbudsjetter som er i samsvar med oppgavene som skal løses.
Anne-Karin Rime
26. september 2022
FOTO: Thomas B. Eckhoff/Legeforeningen
Foto: Legeforeningen/Thomas B. Eckhoff

Da landet ble stengt ned 12. mars 2020, var det for å redde liv og verne om helsetjenesten vår slik at den ikke skulle kollapse. Vi husker fortsatt hjemmekontor, hjemmeskole, hytteforbud, ingen fritidsaktiviteter, avstandsregler, testing og munnbind.

Noen var imidlertid alltid fysisk på jobb – blant annet alle som jobbet klinisk i helsetjenesten. I starten med usikkerheten om smittevernutstyret var godt nok, etter hvert med fullt smittevernutstyr hele dagen. De fleste leger, uansett stilling, har jobbet mer de siste to årene enn de kanskje har ønsket, noen med egen helse som innsats. Legeforeningen har aldri hatt større pågang på Villa Sana, vårt tilbud til medlemmer som opplever at presset på jobb blir større enn de kan håndtere alene.

Dette har blitt spesielt synlig i primærhelsetjenesten. 235 000 pasienter står nå uten fastlege. Flere oppgaver og mer kompliserte pasienter har blitt overført til fastlegene, uten at de har blitt flere eller har blitt økonomisk kompensert for disse oppgavene.

Så da skulle man vel tro at alt er såre vel ved sykehusene våre? Slik er det dessverre ikke. Sykehusene fikk overført en del friske midler under pandemien, men nå er det full stopp.

Etterslepet av operasjoner og behandlinger som ble utsatt under pandemien er fortsatt stort. Til tross for dette virker det ikke som at det kommer penger til nye sykehusbygg på statsbudsjettet for 2023, og at det blir vanskelig å drive sykehus uten underskudd med bevilgningene som foreslås fra regjeringen.

Legeforeningen får nå flere henvendelser fra bekymrete tillitsvalgte for hvordan det skal gå når man nå skal spare beløp i hundre-millioner-klassen.

Vi ser ikke bare etterslep i pasientbehandlingen, men også i videre- og etterutdanningen av leger. For å sikre at vi i fremtiden har en av verdens beste helsetjenester for alle, må nye spesialister utdannes og få etterutdanning. Derfor er det utrolig viktig at det ikke nok engang blir faglig kompetanse som nedprioriteres i en hverdag hvor økonomiske krav trumfer alt.

Mange sykehusansatte føler det nok ekstra krevende at etter å ha stått på ekstra i to år, så blir man møtt med ytterlige sparetiltak. En slik følelse av utilstrekkelighet fører intet godt med seg. Nå må både regjeringen og ledere jobbe aktivt for å sikre sykehusbudsjetter som er i samsvar med oppgavene som skal løses. Vi har ikke råd til å miste noen som daglig gjør en fantastisk forskjell i helsetjenesten.

Regjeringen må vise at de fortsatt prioriterer helsetjenesten gjennom å stabilisere fastlegeordningen og ikke glemme de sykeste pasientene som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Pandemien og konsekvensene av den, er ikke over.