Behovene øker år for år. Vi blir flere eldre, flere lever lenger med kroniske og sammensatte sykdommer, og ny medisinsk kunnskap gjør at vi kan hjelpe flere enn før. Samtidig skal ventetidene ned, beredskapen styrkes og ny teknologi tas i bruk.
Dette er riktige ambisjoner. Men de må følges av rammer som gjør det mulig å innfri dem.
I den helsepolitiske debatten blir det ofte vist til at Norge bruker mer på helse per innbygger enn de fleste andre land. Men slike sammenligninger gir ikke hele bildet. Tallene omfatter både medisinsk behandling og omfattende pleie- og omsorgstjenester. Målt som andel av verdiskapingen ligger Norges samlede helseutgifter rundt OECD-gjennomsnittet. Andelen av norsk verdiskaping som går til helse, har dessuten falt siden 2016.
Likevel blir nye forventninger til helsetjenesten stadig fulgt av det samme svaret: Vi må arbeide mer effektivt.
Selvsagt skal fellesskapets ressurser brukes klokt. Norske sykehus og helsepersonell har gjennom mange år vist stor evne til å behandle flere pasienter, forbedre tilbudet og ta i bruk nye behandlingsmetoder. Omstilling og kvalitetsforbedring vil alltid være en del av en moderne helsetjeneste.
Men effektivisering kan ikke alene møte økende behov, større kompleksitet, høyere kvalitetskrav og stadig flere oppgaver. Kvalitetsforbedring er først og fremst en investering i bedre behandling. Det er ikke nødvendigvis et innsparingstiltak.
Ikke alt av verdi kan heller telles i konsultasjoner og aktivitetspoeng. En grundig vurdering som forebygger komplikasjoner, en samtale som hindrer unødvendig behandling eller en erfaren lege som oppdager alvorlig sykdom tidlig, kan være blant helsetjenestens viktigste bidrag. Målet kan aldri være flest mulig behandlinger. Målet må være best mulig behandling for den enkelte pasient og for samfunnet som helhet.
Sykehusene drives allerede med små marginer. Kostnader til investeringer, lån og renter legger betydelig press på den daglige driften. Samtidig blir mangelen på helsepersonell stadig mer merkbar. Dette er ikke kjennetegn på en sektor med stort økonomisk handlingsrom.
Derfor må vi se bak de store beløpene når statsbudsjettet legges frem. En vekst i bevilgningene kan se betydelig ut på papiret, men likevel innebære innstramminger når pris- og lønnsvekst, renter, investeringer, demografiske endringer og nye oppgaver er regnet inn. Det avgjørende er hva som faktisk står igjen til å behandle pasienter, styrke fagmiljøene og bygge nødvendig kapasitet.
Regjeringens forslag er heller ikke det siste ordet. En mindretallsregjering må forhandle for å få budsjettet vedtatt, og prioriteringene kan endres på veien. Ansvaret ligger derfor ikke bare hos regjeringen, men også hos partiene som skal sikre flertall. Helse må prioriteres gjennom hele budsjettprosessen – også når pengene skal fordeles i forhandlingene på Stortinget.
Omstilling og prioritering er nødvendig. Men det er også investeringer dersom vi mener alvor med ambisjonene for norsk helsetjeneste.
Statsbudsjettet blir derfor mer enn en oversikt over bevilgninger. Det blir testen på om regjeringen og Stortinget sørger for samsvar mellom forventningene som stilles til helsetjenesten, og ressursene den får til å løse oppgavene.
Skal vi sikre en bærekraftig helsetjeneste for alle i hele landet, holder det ikke å si at helse er høyt prioritert. Det må også vises i praksis.