Lørdag 25. september kl. 16 ble nesten alle nasjonale koronatiltak opphevet. Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie klemte hverandre på pressekonferansen. Oslos byrådsleder Raymond Johansen jublet og oppfordret Oslofolk til å feire gjennom helgen og passe på å kjøpe hodepinetabletter.
Det er selvsagt gledelig at hverdagslivet begynner å komme tilbake til normalen igjen. Men midt oppe i denne gode stemningen føler jeg meg som en festbrems.
Kunne vi ikke tatt det litt roligere og ikke gått fra meteren rett til klemming og trengsel?
Vi har fortsatt 1,5 millioner innbyggere i Norge som ikke er ferdig vaksinert. De har fortsatt like stor sjanse for å bli alvorlig syke av viruset som tidligere.
Vi har en helsetjeneste som har vært under press i halvannet år og som fortsatt jobber med å ta igjen etterslep på pasientbehandling. Aftenposten skriver at Folkehelseinstituttet anslår mellom 2000 og 4000 innleggelser av barn med luftveisinfeksjon forårsaket av RS-viruset, mot «normalt» 1000 til 2000 innleggelser. Videre skriver avisen:
«Da regjeringen vedtok å gjenåpne Norge fredag, tok helsemyndighetene noen viktige forbehold. Helsemyndighetene utelukker ikke at kapasiteten til sykehusene kan bli sprengt denne vinteren. Ikke bare på grunn av koronaviruset».
Både influensa og RS-viruset forventes å føre til flere innleggelser enn vanlig denne vinteren, i en allerede presset helsetjeneste.
Vi vet at å holde avstand, håndvask og å være hjemme når man er syk også hjelper med å holde disse virusene under kontroll. Vi vet at helsetjenesten har levert under hele pandemien, og at veldig mange ansatte, kanskje spesielt i kommunene, har jobbet hundrevis av timer overtid.
Vi vet at stadig flere kommuner sliter med å rekruttere nye fastleger, og en sterk primærhelsetjeneste har vært bolverket under denne pandemien. Uten stabile fastleger, sliter mange kommuner med å få løst bemanningen på legevakten. Og uten fastleger og legevakter som selekterer pasientene som må på sykehus, vil spesialisthelsetjenesten bli fylt av pasienter som kunne fått bedre behandling på et annet nivå.
Den offentlige helsetjenesten vår er god, men den er under press.
Intensivkapasiteten vår er spesielt sårbar, og nettopp dette var mye av grunnen til at landet ble stengt ned i første omgang.
Vi må ikke snuble på målstreken og si at vi har taklet pandemien godt som samfunn. Norge er en del av verden og pandemien er definitivt ikke over. Det vet alle leger, sykepleiere og øvrig helsepersonell som har jobbet «på gulvet» det siste halvannet året.
Derfor er det viktig at politikerne også formidler dette budskapet. Det må de gjøre samtidig som de sikrer en sterk offentlig helsetjeneste. Helsevesenet preges fortsatt av koronapandemien. I tillegg vil det komme nye pandemier. Da må vi være bedre forberedt.