WMA ble etablert på bakgrunn av andre verdenskrig, der medisin ble misbrukt som et verktøy for undertrykkelse, og der etiske prinsipper og menneskerettigheter ble satt til side i blant annet medisinsk forskning. I dag er WMA forumet der vi sammen med legeforeninger fra andre land forvalter de sentrale etiske grunnlagstekstene innen medisin, og bruker vår felles stemme som leger for å ta til orde mot brudd på etikk og menneskerettigheter.
Rwanda er med sin historie et godt vertsland for en generalforsamling i en organisasjon med dette formålet. Massakrene som forgikk over 100 dager mellom april og juli 1994, og der om lag 800 000 mennesker ble myrdet, er et av de verste folkemordene vi har sett i moderne tid. Helsetjenesten, som alle andre deler av samfunnet, ble hardt rammet. Det er derfor utrolig å se hvordan Kigali by framstår i dag; som en sikker storby, der det på tross av synlige skiller mellom fattig og rik, oppleves helt trygt å ferdes til fots.
I forkant av WMA-møtet besøkte vi King Faisal-sykehuset i Kigali. Dette er Rwandas fremste sykehus, med 150 senger. Her drives utdanningsvirksomhet, og i samarbeid med sykehus og universiteter i andre land, bygger de ut helsetjenesten i resten av Rwanda. I tillegg bidrar ulike land med helsepersonell i kortere og lengere perioder. Kirurgiske team kommer ofte en uke av gangen for å gjennomføre operasjoner og lære opp lokalt personell. Det arbeides også med å opprette landets første slagenhet. Ikke et lite løft for et land med totalt 1000 leger.
Jeg sitter igjen med flere inntrykk fra selve WMA-møtet. For det første er det tydelig at selv om vi har et globalt fellesskap mellom leger, så er også dette felleskapet påvirket av globale skillelinjer. Det er likevel verdifullt å ha arenaer for både å søke støtte fra hverandre, men også kritisere praksis i hverandres land. Bekymring for menneskerettigheter i Xinjiang, Kina, ble diskutert – og det ble vedtatt en resolusjon. En støtteerklæring som fordømmer angrep på helsepersonell i Nepal ble også vedtatt. Lujain Alqodmani fra Kuwaits legeforening tiltrådte som WMAs president under møtet. I sin tale vektla hun at kjønnsubalanse i helsedekning globalt er et alvorlig hinder på veien mot universell helsedekning.
Vi reiste hjem med erfaringen av at det er nyttig å møtes, støtte kolleger fra andre land, bryne uenigheter med hverandre og ytre kritikk når det er nødvendig. Rett etter hjemkomsten smalt det i Israel og på Gaza. Det er forferdelig å se ødeleggelsene og tapene av liv. Beskyttelse av sivile, helsepersonell og helseinfrastruktur må alltid være en grunnleggende prioritet, også i væpnede konflikter. Legeforeningen har derfor bedt regjeringen bruke alle muligheter til å oppfordre partene om at det internasjonale prinsippet om medisinsk nøytralitet, menneskerettigheter og krigens folkerett må respekteres. Det er en kamp vi aldri må gi opp.