– Både fastlegene, psykologspesialistene og pasientene var veldig fornøyde, og det var en stor vilje til å få dette til å gå blant legene, psykologene og kontorpersonalet, sier Jorun Rugkåsa, professor ved Senter for omsorgsforskning, Universitetet i Sør-Øst Norge og seniorforsker ved Avdeling for helsetjenesteforskning, Akershus universitetssykehus.
Hun er førsteforfatter av en kvalitativ studie som nylig er publisert i BMC Health Service Research. Fastleger, psykologer og pasienter er intervjuet om erfaringene med en ny samarbeidsmodell med psykolog på fastlegekontoret.
Randomisert
Seks fastlegekontorer i Groruddalen i Oslo er med i hovedprosjektet som studien har data fra. Legekontorene ble randomisert til enten testgruppen med utprøving av psykolog på legekontoret eller til kontrollgruppen.
Tre psykologspesialister på halv tid og én psykiater ble lånt ut til prosjektet fra Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Hvert av de tre legekontorene i testgruppen hadde én psykolog lokalisert sammen med fastlegene, og legene kunne booke avtale for pasienter direkte i psykologens avtalebok. Psykiater var tilgjengelig på telefon og til avtalte tidspunkt til stede på legekontoret.
De fleste pasientene som ble «henvist» til psykologen på legekontoret, fikk 5-10 konsultasjoner. Psykiateren var særlig involvert når medisinering kunne være aktuelt. Prosjektet pågikk over halvannet år.
Erfarne psykologer
– Fastlegene sa at modellen var ekstremt nyttig og ga dem en reell avlastning fordi psykologspesialistene kunne ta egne avgjørelser og sette i gang utredning og behandling allerede fra første eller andre konsultasjon, forteller Rugkåsa.
– Hvor viktig var det at psykologene var erfarne fagfolk?
– Det var viktig for å kunne komme raskt i gang. Psykologspesialistene kunne jobbe med symptomene før en eventuell diagnose. For eksempel kunne psykologen foreta en rask sjekk for Aspergers syndrom, hvis dette var aktuelt å luke ut. Hvis en pasient trengte henvisning, ville en erfaren psykolog i større grad enn en mindre erfaren, vite om pasienten oppfylte kriteriene for å henvises til DPS. Slik slapp også flere pasienter å bli avvist. Vi fikk nok en bedre utnyttelse av ressursene ved å knytte erfarne behandlere til fastlegekontorene.
Aha-opplevelser
Både fastlegene og psykologene fikk seg noen overraskelser underveis.
– Psykologene ble overrasket over tempoet på et fastlegekontor og forstod nå at det ikke alltid var så enkelt å be fastleger ta støttesamtaler med DPS-pasienter. Og psykologene forstod bedre at legene ikke ville kunne utrette på 15 minutter det psykologene kunne bruke 45 minutter på.
På den annen side var det fastleger som forventet at psykologen kunne ta opptil 12 pasienter om dagen.
– Det var et antall som ganske raskt ble justert til 5-6 daglige konsultasjoner, bemerker Rugkåsa.
– Hva overrasket deg i studien?
– Jeg er sosiolog, og kanskje ble jeg litt overrasket over at legene og psykologene ikke hadde bedre oversikt over hvordan arbeidsdagen til den andre parten var – spesielt når vi ser dette i lys av samhandlingsreformen, svarer Rugkåsa, som i mer enn 20 år har jobbet med helse- og helsetjenesteforskning i Norge, England, Nord-Irland og Irland.
Bedre henvisninger
Noen fastleger fortalte at psykologene bidro til at henvisningene til DPS ble bedre.
– Fastlegene snakket mye om henvisninger og uttrykte frustrasjon rundt avviste henvisninger fra DPS. Samtidig var psykologene frustrerte over at DPS ikke får nok informasjon fra fastlegene. Partene vet ikke alltid hva den andre har eller trenger av informasjon, kommenterer Rugkåsa og legger til:
– I denne samarbeidsmodellen fikk vi «oversatt» behovene mellom nivåene. Psykologene skrev ikke henvisninger, men supplerte fastlegen med informasjon som kunnes legges ved henvisningen. Fastlegene opplevde også at det kunne gi en ekstra tyngde med uttalelser fra psykolog. I tillegg mente fastlegene at samarbeidsmodellen også ga dem økt selvtillit på at det ikke alltid er riktig henvise – at fastlegen ikke kan hjelpe pasientene med alt.
Tette skott
De pasientene som hadde tilgang til psykolog hos fastlegen, var glade for å få rask hjelp – og uten å måtte «kjempe for å få hjelp». De fleste var også fornøyd med at fastlegen ble mer involvert i den psykiske helsehjelpen som ble gitt. Noen satt pris på å slippe å gå til et DPS – og dermed unngå å bli gjenkjent som en som trenger psykisk helsehjelp.
De fleste pasientene ga uttrykk for at de hadde ønsket enda flere psykolog-konsultasjoner og muligheter for oppfølgingstime etter noen måneder.
– Hva får vi ut av å jobbe på denne måten i fremtiden?
– De tette skottene mellom tjenestenivåene er uheldige. Kunne vi brutt ned disse barrierene, kan vi forhindre lange pasientforløp ved at pasientene får hjelp når problemene oppstår, ikke først når de er blitt veldig syke. Og hvis vi kommer inn tidligere med hjelp, kan vi forhindre en del tvang.
Utfordrende finansiering
Den desiderte største utfordringen ved samarbeidsmodellen var ifølge forskerne finansieringen. Psykologene kunne ikke kreve refusjon for behandlinger som ikke ble gitt ved DPS. Fastlegene kunne ikke sende regning for behandling psykologen hadde utført. Selv om takst for samhandling kunne brukes i flere tilfeller, var det mange konsultasjoner som ikke kunne faktureres pasienten – og da heller ikke refunderes. Også ulike IT-systemer, lokaliteter og egnede rom på fastlegekontoret kom opp som utfordringer. Og kontorpersonalet ble strukket i mange retninger.
– Modellen kan ikke uten videre implementeres i allmennpraksis, kan ikke bare legges «på toppen» av en vanlig fastlegehverdag. Bedre samhandling er ikke noe som løses kun ved å be fastleger og DPS jobbe tettere sammen. I dag gjør finansieringen det nærmest umulig å jobbe på tvers av siloene, poengterer Rugkåsa og føyer til:
– Dette var et prosjekt hvor alle var veldig ivrige, fleksible og fant løsninger. Skulle dette blitt en mer varig modell, måtte vi ha funnet mer permanente løsninger og en god måte å finansiere det på.
– Foruten finansieringen, hva tror du blir det vanskeligste å få til med en slik samarbeidsmodell?
– Det er alltid utfordrende å endre arbeidsmåter, åpne opp for annen ekspertise og lære å jobbe sammen på nye måter. Ting må gå seg til, og forventningene må justeres. I dag er dette barrierer for å få til pasientens helsevesen. Fastleger, psykologer og psykiatere må lære mer om hverandres hverdag og hva det er mulig å få til, mener Jorun Rugkåsa.
Tekst og foto: Lisbeth Nilsen
FAKTA om hovedprosjektet:
Den kvalitative studien til Rugkåsa er en del av hovedprosjektet «Shared Care and Usual Health Care for Mental and Comorbid Health Problems».
Prosjektet er inspirert av den kanadiske psykiatriprofessoren Nick Kates modell, og er initiert og ledet av psykiater og professor emeritus Torleif Ruud.
Seks fastlegekontor i Groruddalen i Oslo ble randomisert til testgruppe med utprøving av psykolog på legekontor, eller til kontrollgruppe.
Samarbeidsmodellen ble prøvd ut i 18 måneder i perioden mars 2016 til november 2017.
Psykologspesialistene, som var lokalisert på legekontoret, kunne bistå fastlegene ved behov, og fastlegene kunne booke inn pasienter direkte i avtaleboka til psykologspesialisten.
Psykiateren besøkte hvert legekontor til avtale tidspunkt hver uke og var tilgjengelig på telefon utover møtene.
I sommer ble den første studien med data fra hovedprosjektet publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care:
Les også intervju med førsteforfatter Mina Piiksi Dahli her.