Også etikken kan gi sterke normer for adferd, men brudd på etiske forpliktelser kan ikke alene medføre rettsvirkninger som for eksempel straff og sanksjoner ved brudd på forpliktelsene. Her beskrives regelutviklingen nærmere og det grunnleggende samspillet mellom etikk og jus.
Innholdsfortegnelse:
- Jus, holdninger og etikk
- Regelutvikling
- Legalitetsprinsippet
- Politisk styring og ulike typer regler
- Endring av atferd
Jus, holdninger og etikk
Lovgivningen vil i stor grad reflektere de etiske verdiene i et samfunn. Befolkningen forholder seg ofte ubevisst til de rettsregler som gjelder, fordi de er sammenfallende med hva vi oppfatter som riktig og galt eller med hvordan vi ønsker å innrette oss. Lover som ikke sammenfaller med det befolkningen opplever som etisk og moralsk riktig - som er i utakt med folks alminnelige rettsfølelse – vil sjelden stå seg lenge.
Etikk og holdninger er på denne måten sentrale i utvikling og ved anvendelse av lovregler. For eksempel er mange av helselovgivningens krav en lovfesting av legeetikken. Dette gjelder for eksempel krav til forsvarlig og omsorgsfull yrkesutøvelse og taushetsplikten.
Etter hvert som samfunnets normer og etikk utvikles, vil også innholdet i bestemmelsene endres i takt med denne utviklingen.
En hyppig anvendt lovgivningsteknikk er å bruke formuleringer som åpner for skjønnsmessige vurderinger. Det vil da være rom for - og nødvendig - å støtte seg på etiske betraktninger i rettsanvendelsen. Mer skjematiske regler uten rom for skjønn kunne spart oss for vanskelige vurderinger. Slike bestemmelser kan imidlertid være for stivbente og ikke gi den nødvendige fleksibilitet i forhold til de konkrete situasjoner bestemmelsen skal anvendes på. Eksempler på dette er begreper som ”faglig forsvarlighet” og ”nødvendig helsehjelp”. Dette er begreper som har et medisinskfaglig innhold og som endres over tid. Når det skal vurderes hva som ligger i begrepene må det medisinsk kompetanse inn og gi vurderinger av dette. Slik åpner jusen for at medisinsk kompetanse blir brukt i anvendelsen av regelverket.
Etiske regler er ikke bindende som rettsregler og brudd på etiske regler får normalt ingen direkte konsekvenser, med mindre det samtidig er brudd på rettsregler. Dersom det er konflikt mellom etiske regler og rettsregler, er det rettsreglene som går foran.
Regelutvikling
Stortinget har myndigheten til å gi lover. Dette innebærer også myndighet til å delegere lovgivningsmyndighet til departementene (forskrifter) og til å bestemme hvordan lovene skal håndheves og av hvem. For eksempel har Statens helsetilsyn myndighet til å tilbakekalle en legeautorisasjon. Vilkårene for å tilbakekalle en autorisasjon står omtalt i loven, men loven må likevel tolkes for å kunne benyttes i en konkret situasjon. Hovedspørsmålet i en slik sak vil være hvor høy terskelen for «uegnethet» skal være og om den aktuelle situasjon tilsier at legen må ansees som uegnet.
Man står ikke fritt når lover skal tolkes. Juridisk metode angir retningslinjer for hvordan tolkingen skal skje og for hvordan rettskilder skal brukes. Dette sikrer en mer enhetlig forståelse av rettskildene, og motvirker blant annet at enkeltpersoners personlige oppfatninger blir styrende for utøvelse av myndighet.
Domstolene tar konkret stilling til konflikter i form av rettstvister. Domstolenes beslutninger i og regelanvendelse i konkrets saker kan også føre til regeldanning. Da Høyesterett i 1977 besluttet at pasienten hadde innsynsrett i en sykehusjournal, ble en ny regel dannet. Regelen ble senere tatt inn i lovgivningen.
Som nevnt over vil endrede etiske og moralske holdninger bidra til endring av rettsregler, ved at endringene trekkes inn i tolkningen av rettsgrunnlaget eller ved at de bidrar til revisjon av lovgivningen.
Legalitetsprinsippet
Ethvert inngrep fra offentlige myndigheter overfor enkeltmennesker forutsetter vedtak av Stortinget, enten ved lov eller ved fullmakt til å gi forskrift. Dette kravet kalles legalitetsprinsippet og skal sikre borgerne beskyttelse mot uforutsigbarhet og vilkårlige beslutninger.
Det stilles krav til den forutgående prosessen for et lovgivningsvedtak og til selve vedtaket. Blant annet kreves det at flertallet av de folkevalgte skal slutte seg til det.
Legalitetsprinsippet gjelder enhver plikt som pålegges befolkningen fra offentlige myndigheters side, også økonomiske forpliktelser, slik som skatter og avgifter. Derimot faller frivillige forpliktelser, for eksempel avtaler, utenom legalitetsprinsippets område.
Politisk styring og ulike typer regler
Politisk styring skjer gjennom de virkemidlene Stortinget og regjeringen har til rådighet. Disse virkemidlene kan deles i fire hovedgrupper: rettslige, økonomiske, pedagogiske og organisatoriske.
Rettslige virkemidler innebærer at Stortinget og regjeringen benytter lovgivning for å oppnå bestemte mål, for eksempel om en bestemt organisering og om fordeling av oppgaver, myndighet og velferdsgoder.
Rettslige virkemidler kombineres ofte med økonomiske, pedagogiske og organisatoriske virkemidler. Dette var for eksempel tilfellet ved fastlegereformen, der ønsket om endringer i organisering kommer til uttrykk ved lov, forskrift og avtaler. Av lov og forskrift følger at enhver innbygger skal ha rett til en fastlege, og kommunen pålegges bestemte plikter i den forbindelse. Den nærmere organiseringen av fastlegeordningen ble forhandlet frem mellom de berørte partene, dvs. staten, KS/Oslo kommune og Legeforeningen. De økonomiske virkemidlene viser seg i bevilgninger og fordeling av ressurser i henhold til lovgivning og avtaler. Da reformen kom, benyttet staten også pedagogiske virkemidler ved gjennomføring av en informasjonskampanje. Også i forbindelse med statlig overtakelse av sykehus, eierskapsreformen, ble ulike politiske virkemidler benyttet. De organisatoriske virkemidlene ble gjennomført ved rettslige og økonomiske rammebetingelser.
Endring av atferd
Ny lovgivning er ofte motivert av et misforhold mellom det befolkningen oppfatter som rett og rettferdig og dagens lovgivning, faktiske praksis eller rettspraksis. Dette var for eksempel tilfellet før pasienter fikk innsyn i egen journal. I slike situasjoner er loven et resultat av befolkningens holdninger og således lite kontroversiell. Den bidrar til harmoni mellom folks rettsoppfatning og reglene, noe som i seg selv kan være et mål.
Lovgivning kan benyttes for å endre en faktisk situasjon, for eksempel holdninger eller atferd. Et eksempel er et ønske om at leger skal bruke mer tid på pasienter og på kommunikasjon. Behovet for endringer vurderes på bakgrunn av den faktiske situasjonen og politiske mål, noe utviklingen av pasientrettigheter må ansees å være et resultat av. Det gjenspeiler seg blant annet ved retten til innsyn og «eierskapet» til pasientopplysninger og ved endring i terminologi fra legejournal til pasientjournal. At helsepersonell har en egen og felles profesjonslov, skal ifølge Stortingets innstilling bidra til å styrke fellesskapsfølelsen blant helsepersonell.
Forbud og påbud virker styrende på folks atferd. Straffeloven gir mange eksempler på forbud. Også helselovgivningen oppstiller mange påbud og forbud. Leger er for eksempel pålagt å behandle pasientinformasjon på en bestemt måte, gjennom taushetsplikt og opplysningsplikt. Dersom enkeltpersoner handler i strid med slike påbud og forbud, kan de komme i rettslig ansvar, dvs. risikere straff, disiplinærbeføyelser og krav om økonomisk kompensasjon. Det relativt nye forbudet mot journalsnoking er et eksempel på hvordan uønsket adferd blir korrigert gjennom ny lovgivning. Etter denne lovendringen kan søk i pasientjournaler man ikke har tjenstlig behov for føre til tilsynsreaksjoner, straff og eventuelt erstatningskrav.