Rådet for legeetikk mottok en henvendelse fra etisk utvalg for fysioterapiforbundet, med spørsmål om etisk råd har drøftet helsepersonells virksomhet i forhold til alternativ behandling og ber om en uttalelse om «hva slags holdning har legeforeningen i forhold til leger som også utfører alternative behandlinger og hvor går grensen mellom det kunnskapsbaserte og alternative?»
Rådet vedtok å uttale:
Vi viser til din henvendelse av 2.12.2014 med spørsmål om Rådet for legeetikk har drøftet helsepersonells virksomhet i forhold til alternativ behandling og ber om en uttalelse om «hva slags holdning har legeforeningen i forhold til leger som også utfører alternative behandlinger og hvor går grensen mellom det kunnskapsbaserte og alternative?»
Rådet for legeetikk har drøftet legers forhold til alternativ behandling ved flere anledninger, både generelt og knyttet opp mot konkrete behandlingsformer og markedsføring av disse.
Rådet har bl.a. uttalt at det i følge Etiske regler for leger er uakseptabelt at lege benytter metoder som savner faglig grunnlag ut fra vitenskapelige studier og grunnleggende undersøkelser om effekt. Rådet har også ved flere anledninger kritisert leger for å markedsføre tilbud der det for så vidt benyttes etablert medisinsk utredning og behandling, men der det oppfordres til å benytte tilbudet utenfor etablert indikasjonsstilling og der det loves mer enn det som det er faglig belegg for.
En god del av vanlig etablert medisinsk behandling savner god dokumentasjon ut fra vitenskapelige undersøkelser som oppfyller dagens krav. Det som imidlertid skiller tradisjonell medisinsk behandling fra mye av den alternative behandlingen, er at den stadig etterprøves vitenskapelig. Det forventes at leger holder seg faglig oppdatert på de behandlingsmetodene de benytter, jf. Etiske regler for leger kap I, § 10, som bl.a. sier at "En lege skal holde sine kunnskaper ved like og stadig sørge for å oppdatere dem", og at de slutter å tilby en behandling dersom det viser seg at den ikke har effekt i pålitelige studier. De samme krav må stilles til leger som benytter alternativ og komplementær medisin. For studier av alternativ og komplementær medisin må det også stilles de samme vitenskapelige krav til metode som for tradisjonelle behandlingsmetoder.
Det betyr bl.a. at det må være mulig å skille effekten av behandlerrollen og preparatet/behandlingen. Når det gjelder innføring av nye behandlingsprinsipper, må det i dag forventes at de ikke tas i alminnelig bruk av leger før effekten er dokumentert i tilsvarende vitenskapelige studier. Rådet har uttalt at det vil anses som særlig kritikkverdig å anbefale ikke-dokumentert behandling til barn, særlig dersom det er mulig at behandlingen kan medføre plager eller bivirkninger.
Det er imidlertid ikke i strid med Etiske regler å diskutere alternative behandlinger med pasienter og pårørende som ønsker å få råd, men legen må da være tydelig på hva slik behandling innebærer og hva det er vitenskapelig belegg for, slik at pasienter/foreldre kan ta selvstendige valg på det grunnlaget. I så måte skiller ikke rådgivning om slik behandling seg fra det som vanligvis er legens rolle i forhold til enhver behandling.
Vi vil også vise til Etiske regler for leger, hvor bl.a. kap I, § 9 lyder:
En lege skal ved undersøkelse og behandling kun ta i bruk metoder som forsvarlig legevirksomhet tilsier. Metoder som setter pasientens liv i unødig fare, må ikke benyttes. Dersom legen selv ikke behersker en metode, skal han/hun sørge for at pasienten kommer under annen kyndig behandling.
Legen må ikke gjøre bruk av eller anbefale metoder som savner grunnlag i vitenskapelige undersøkelser eller tilstrekkelig medisinsk erfaring. En lege må ikke la seg presse til å bruke medisinske metoder legen finner faglig ukorrekte.
Ved utprøving av nye metoder skal hensynet til forsøkspersonen være det primære.
Vi vil også vise til artikkel publisert i Tidsskrift for Den norske legeforeningen Nr. 21, 12. november 2012 om «Leger og alternativ behandling», og «Bruk av kvantemedisin er i strid med etiske regler for leger». Tidsskr Nor Legeforen 2009;129:1907