Rådet har drøftet utredningen i møte 2. desember 2014 og i påfølgende mail-utveksling.
Forslag til nye kriterier
Helsetapskriteriet skal erstatte alvorlighetskriteriet. I helsetap ligger så vel tap av leveår som tap av livskvalitet. Dette kan sammenfattes ved hjelp av begrepet QALY. Utvalget har foreslått en referanseverdi på 80 gode leveår. Forventet gode leveår er beregnet til hhv 69,3 og 66,3 år for jenter og for gutter. Dvs. at alle vil ha forventet helsetap over livsløpet. Helsetap anslås ut fra forventet helsetap ved gjeldede behandlingstilbud. Helsetap vurderes som moderat dersom det er < 15 år, stort dersom det er 15 – 30 år og meget stort dersom det er 30 – 45 år. Helsetapet vil avhenge av varigheten av redusert kvalitet og hvor mange leveår som tapes. Alder vil således indirekte ha betydning for helsetapet. Å få hjerteinfarkt som 30-åring vil kunne gi et større helsetap enn om en 60-åring får infarkt. Tilsvarende vil også helsetapet kunne bli større dersom en tidligere frisk får hjerteinfarkt enn om en med helseplager får hjerteinfarkt. Slik fungerer det når man beregner medisinsk invaliditet hos en person som allerede har fått tilkjent en viss invaliditet. Dette vil kunne virke urettferdig, og derfor er det viktig at også historisk helsetap regnes med.
- Rådet er kritisk til at QALY brukes som utgangspunkt i prioriteringsarbeidet. QALY kan ha nytte på makronivå, men det er vanskelig å tenke seg at det skal være styrende på individnivå. Rådet er også redd for at alder i for stor grad blir utslagsgivende i prioritering.
Helsegevinstkriteriet: I dette ligger både vunne år og vunnet helse. Dette skal kunne tallfestes ved hjelp av begrepet QALY (Quality adjusted Life years).
- Rådets innvendinger vedr. helsetap vil også gjelde helsegevinst.
Ressurskriteriet tar hensyn til hvor mye ressurser tiltaket trenger (Økonomisk og andre)
- Rådet støtter vurderingen om at det begrepet er bedre egnet enn nåværende kostnad- nyttebegrep, men er i tvil om det vil forenkle prioriteringsarbeidet og tror at kostandene ved å innføre et nytt begrep vil overstige gevinsten.
- Rådet mener at de foreslåtte begrepene er vanskelig tilgjengelig og ser ikke nytten av å erstatte begrepene etablert i Lønning II og i dagens lovgivning. Vi mener at man i denne sammenheng også må se på transaksjonskostnadene man må påregne ved å endre etablerte kriterier.
Graderte egenandeler:
Rådet støtter bruk av differensierte egenandeler, men de må være samordnet og mer konsekvente enn det tilfellet er i dag. Eksempelvis vil en som får skuldra operert, først få inngrepet utført som dagkirurgi til spesialistegenandel, evt. som innlagt uten egenandel og dernest vil vedkommende få fri fysioterapi i seks måneder. Dersom man for samme lidelse velger konservativ behandling (Fysioterapi), påløper fysioterapiegenandeler opp til tak 2.
Dersom ordning med to egenandelstak videreføres, er dette særlig viktig. Innbyggerne må også få bedre kunnskap om rettigheter, evt at automatisk frikort videreutvikles til også å gjelde tak 2, samt at det utarbeides et system der innbyggere med store medisinuttak på hvit resept gjøres oppmerksom på sine rettigheter ihht bidragsparagrafen, f.eks. som varsling via mineresepter.no.
Rådet vil særlig kommentere følgende:
Boks 5.2 omtaler Liverpool Care Pathway (LCP) som er utviklet for å ivareta døende pasienter. NSF mener dette bør innføres over alt i helsevesenet. LCP er primært utviklet for kreftomsorg, men er i stor skala tatt i bruk på norske sykehjem. Dette krever imidlertid at det er kompetent fagpersonale, ofte leger, som tar viktige avgjørelser, og legedekningen er dårlig på norske sykehjem der nær 50 % av dødsfallene skjer. Vi mener det er viktig både med opprusting av legetjenesten og at LCP evalueres og valideres for bruk i slik kontekst.
Yrkesetiske regler
Under punkt 12.2.3 sier utvalget at de foreslåtte kriteriene også kan vurderes tatt inn i de yrkesetiske retningslinjene for ulike helsepersonellgrupper.
Våre etiske regler kap I § 12 omtaler dette:
«En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige, eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes.»
Rådet er av den oppfatning at dette i tilstrekkelig grad ivaretar prioritering, og mener det vil være uhensiktsmessig og urealistisk å utdype dette nærmere eller innta de konkrete kriteriene for prioritering. Rådet ser det ikke som hensiktsmessig å pliktfeste prioritering på individnivå, hverken gjennom lovgivning eller yrkesetiske retningslinjer.