Klager ønsker å klage på en kollega an mener har opptrådt kritikkverdig. Han hevder at han merket en negativ holdning fra innklaget lege fra han tiltrådte stillingen som kommuneoverlege, og at det etter kort tid kom mailer fra ham med «instrukser» om hva han burde konsentrere seg om, hva han hadde forsømt og at han burde «legge opp arbeidet som kommuneoverlege». Mailene gikk i kopi til alle ansatte ved legekontorene. Han reagerte mest på en mail som ble sendt til utvalgte politikere, inkludert ordføreren og helse- og sosialleder på den «ene siden av fjorden», uten at det ble sendt i kopi til noen på «den andre siden av fjorden». E-posten omhandler hva klager har «fått til» i sin tid som kommuneoverlege, bl.a. «null bruk av legeskyssbåt» og at legevaktlegen er plassert slik at beboere på den andre siden må belage seg på rutegående ferge eller rutegående hurtigbåt til legevakt, og at legen på vakt må krysse fjorden i ferge.
Vedlagt klagen fulgte flere e-poster, med en tydelig opphetet diskusjon mellom klager og innklagede lege.
Innklaget lege har bl.a. kritisert klager for ikke i tilstrekkelig grad å gripe fatt i de utfordringer man sto overfor og for ikke å være tilstrekkelig til stede som leder. Innklaget lege beskriver en uhåndterlig arbeidsbelastning, hvor han var utkjørt, bekymret for pasientene, og selv redd for et epileptisk anfall. Han forteller om gjentatt kontakter med klager, men at han ikke nådde frem med sin bekymring. Han fikk ingen veiledning, opplevde ikke å bli hørt og beskriver at han var «fortvilet og lei og redd for pasientens velvære, og da jeg ikke fikk forståelse fra [klager] om dette valgte jeg å si opp for å gi klar beskjed om at det gikk utover min overbevisning». Han skriver at «min intensjon var hele tiden å jobbe for kommunens helse og til det beste for pasientene. De gangene jeg henvendte meg til kommuneoverlegen ble jeg møtt med taushet». Innklaget lege valgte å fratre sin stilling.
Klager på sin side beskriver det langvarige motsetningsforholdet mellom de to sidene av fjorden. Videre hvordan han overtok ansvaret som kommuneoverlege, laget ny organisasjonsplan for legetjenesten og tilpasset bemanningen. Han skriver at han tidlig merket at han ikke var velkommen, og at det mest sannsynlig har sammenheng med hvor han var bosatt og hans politiske engasjement. Han anfører at han forsøkte å få en god relasjon til innklagede lege, men at det ble vanskelig.
Innklaget lege beklager måten han gikk fram på i de seneste mailen, og skriver at han har tatt lærdom av denne saken.
Rådet vedtok å uttale:
På grunn av de inntrufne omstendighetene ble det lagt et stort ansvar på en nyutdannet lege. Han mistet sin mentor og veileder. Det fremgår at han har følt et stort ansvar for pasienter og for drift av legekontor og helsetjeneste, og ikke opplevd å få støtte i dette arbeidet. Dette er en viktig oppgave for en leder og erfaren kollega.
Etiske regler for leger kap. II § 1 lyder:
En lege skal vise kolleger respekt og skal hjelpe, råde og veilede dem.
Rådet mener særlig omtalte mail har fått en form som er uheldig, noe også innklaget lege har erkjent og beklaget. Dette er brudd på § 1 men Rådet finner ikke grunn til å uttale kritikk.
I Etiske regler for leger Kap II § 2 står det:
Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun frøst ta det direkte opp med vedkommende. Formen bør være varsom, spesielt overfor studenter og leger under utdanning.
Hvis dette ikke fører frem, bør legen ta saken opp enten med administrativ overordnet, Dnlfs organer eller vedkommende helsemyndighet.
Rådet mener innklaget lege har forsøkt nettopp å varsle om det han opplevde som svikt hos sin leder. Han har vært opptatt av pasienters ve og vel og at helsetjenesten i kommunen skulle fungere. Han synes å ha opplevd liten støtte fra sin leder i dette. Når han ikke har nådd fram hos sin leder, har han tatt sine bekymringer opp med administrativt overordnede.
Dette er etter Rådets vurdering ikke brudd på § 2.
I Etiske regler for leger Kap II § 5 står det:
Offentlig og annen debatt mellom kolleger i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan.
Rådet mener meningsutvekslingen på mail ikke er å anse som en offentlig debatt. Uttalelser i nevnte e-post må oppfattes som usaklige og dermed brudd på § 5. Innklaget lege har beklaget dette og Rådet finner således ikke grunn til å uttale kritikk.
I Etiske regler for leger Kap II § 7står det blant annet at Leger skal kommunisere åpent og tillitsfullt med hverandre.
Kommunikasjon er en vanskelig kunst, også mellom kolleger. Det er leders oppgave å legge til rette for god kommunikasjon samtidig som alle deltakere må bidra positivt. Rådet mener det burde vært lagt til rette for faglige/administrative møter der leger og medarbeidere kunne diskutere og avklare felles utfordringer. Å føre en god dialog på mail er krevende, noe e-post kommunikasjonen i saken klart viser. I denne saken kunne dialogen vært bedre, noe Rådet mener begge parter må ta ansvar for. Rådet finner ikke grunn til å uttale kritikk.