En pasient innklaget fastlegen for utstedelse av legeerklæring som hun opplever som svært krenkende.
Saken er denne:
Klager skriver at hun er «svært krenket og har mistet tiltroen til legestanden totalt». Særlig reagerer hun på at legen skriver i en søknad om uføretrygd at hun er traumatisert slik at hun verken har arbeidsevne, boevne eller mulighet for sosial fungering og tilpasning og at det ikke er noe å gjøre med det.
I aktuell erklæring står det at pasienten «har manglende boevne. Kan ikke fungere i sosiale settinger. Traumatisert. Store konsentrasjonsvansker/ tilpasningsvansker» og under prognose er det angitt «livslang» under både varighet av sykdom, funksjonsnedsettelse og nedsatt arbeidsevne. Legen har skrevet at pasienten ikke bør få kjennskap til innholdet, da «pas tar seg nær av karakteristika som omtaler henne i mindre flatterende ordelag. At hun ikke har boevne og svært redusert funksjonsevne bør hun ikke få vite da det kan gå ut over behandler relasjonen»
Legen skriver i sin uttalelse at en legeerklæring skal være så korrekt som mulig, samt objektiv og varsom. Videre at man kun skal uttale seg om det som er vesentlig for saken. Han mener at diagnosene og vurderingene ham bekjent er korrekte, og at en ny gjennomgang av journal ikke har gitt ham noen indikasjon for å fjerne noen av diagnosene. Han skriver at han oppfatter det som sin plikt å gi en så objektiv vurdering som mulig, minst mulig farget av pasientens subjektive mening, av og til på tross av denne. Han fremhever at de fortsatt har en god relasjon, men at de bør møtes å snakke sammen om saken.
Rådet vedtok å uttale:
Rådet vil innledningsvis si at det fremkommer tydelig at denne saken er svært kompleks og vanskelig for begge parter. Sykehistorien er langvarig og omfattende. Klager har sendt inn meget omfattende dokumentasjon, med noe ulike klagepunkter, hvor det fremgår tydelig at klager er i en fortvilet og vanskelig situasjon hvor det er mange ulike instanser involvert.
Vi vil presisere at Rådet fastholder at vi kun kan vurderer de konkrete formuleringene i søknad om uføretrygd opp mot Etiske regler for leger. Øvrige klagepunkter, herunder på legens manglende svar på e-post, deltagelse i møter, spørsmål om fullmakter, utkastelse fra hjemmet og manglende utbetalinger fra kommunen, er alle forhold som Rådet ikke har mandat eller mulighet til å gå inn i.
Etiske regler for leger kap I, §§ 1, 2 og 3 lyder:
§ 1
En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.
Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.
§ 2
Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.
Legen har ulike roller som behandler, sakkyndig og forvalter av velferdsgoder. Rollen har betydning for hvordan legen opptrer og for behandling av sensitiv informasjon. Det må skilles tydelig mellom rollene som behandler og sakkyndig. Legen har ansvar for å gi nødvendig og tilpasset informasjon om sin rolle og formålet med kontakten.
§ 3
Pasienten har rett til informasjon om egen helsetilstand og behandling og i alminnelighet rett til innsyn i eget journalmateriale. Pasienten skal informeres i den utstrekning pasienten ønsker det. Opplysninger som kan tenkes å være særlig belastende, skal gis med varsomhet.
Som Rådet innledningsvis skrev, forstår vi at formuleringene i erklæringen kan oppleves som krenkende, men slik vi ser det, er det like fullt legens faglige vurderinger som vi vanskelig kan overprøve eller gå nærmere inn i.
Etter Rådets vurdering fikk saken en uheldig start idet legen i sin erklæring til NAV anbefalte at klager ikke burde få innsyn i legens vurderinger. Dette i seg selv må sees som en svakhet ved skjemaet som brukes ved søknad om uføretrygd. Prinsipielt har pasienten rett til innsyn i all informasjon om egen helsetilstand, og dette må legen ta i betraktning i journalføring og attestskriving. Legeforeningens juridiske avdeling vil følge opp denne svakheten ved skjema ovenfor NAV.
Videre vil Rådet påpeke at selvom det primære bruksområdet for pasientjournalen er å være et arbeidsverktøy for legen selv, er det blitt stadig viktigere å ta med i betraktning at pasienten har full innsynsrett og vil kunne lese det som blir skrevet. Tilsvarende skal journalen være et verktøy for annet helsepersonell. Det bør således unngås at man bruker ord og formuleringer som kan misforstås eller som kan oppleves krenkende av pasienten.
Etter Rådets vurdering beror aktuelle sak på en del misforståelser, særlig rundt hva som er legens ansvarsområde og hva som er sagt/gjort opp mot ulike involverte instanser. Rådet vil i den sammenheng bemerke at å føre en slik type dialog via en ekstern instans er krevende og kan være uheldig og lite egnet til å oppklare misforståelser. Vi merker oss at legen har forsøkt å nå pasienten pr. telefon og avtale en samtale. Det kan fremstå hensiktsmessig, for å gjennomgå klagers anførsler, og gi henne en mulighet til å få presentert sin side og oppfatning av saken, og således forsøke å oppklare eventuelle misforståelser direkte.
Rådet finner ikke at det er brudd på etiske regler i denne saken.