Studier har vist at mange fastleger strever med pasienter med såkalte medisinsk uforklarte symptomer (Medically Unexplained Physical Symptoms – MUPS), og pasientene strever også med å bli forstått og trodd.
Én av studiene på disse pasientene er gjort av Ingjerd Jøssang. Gjennom fokusgruppe-intervjuer i 2018 undersøkte hun fastlegenes erfaringer med å oppdage sterke sider hos MUPS-pasienter og nytten av å avdekke det helsefremmende. Den første artikkelen i doktorarbeidet hennes, som er støttet av Allmennmedisinsk forskningsfond, ble publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care i fjor høst.
– Et av de viktigste funnene – og det som overrasket oss mest, var at fastlegene strevde med å komme på eksempler der de hadde oppdaget pasientens sterke sider, sier førsteforfatter Ingjerd Jøssang.
Hun har vært fastlege i mange år og er nå forsker på heltid som doktorgradsstipendiat ved NORCE og ved Universitetet i Bergen.
Manglende refleksjon
Deltagerne ble rekruttert fra smågrupper, som er obligatorisk i etterutdanningen i allmennmedisin, der leger møtes over tid i grupper for å diskutere kliniske problemstillinger. De fleste av legene i studien hadde jobbet som fastlege i noen år.
I studien kommer det klart frem at de fleste av fastlegene hadde problemer med å finne konsultasjoner der samtalen dreide seg om pasientens sterke sider. Men når de kom på eksempler, så de utvilsomt den store nytten ved å ha fokus på det helsefremmende.
– I starten gikk det gjennomgående trått i alle gruppene, men selv om det var vanskelig, kom de etter hvert på flere eksempler. En av grunnene tenker jeg kan være at legene ikke har reflektert over nytteverdien ved å fokusere pasientens sterke sider.
Den kvalitative studien inkluderer 17 fastleger, fordelt på fire fokusgrupper. Legenes alder varierte fra 35 til 74 år og median års erfaring var 9. Fastlegene, hvorav 12 var menn, kom fra både distrikt og byområder.
Mye om symptomer
I fokusgruppene skulle fastlegene også reflektere over nytten av å kunne se pasientens sterke sider.
– I de tilfellene der legene hadde fått dette til, opplevde de det som nyttig. Og legene erfarte at det førte til mindre utfordrende konsultasjoner og større muligheter for å kunne gi god hjelp. Vi fikk mange tilbakemeldinger på at fastlegene hadde opplevd at konsultasjonen kunne snus til noe positivt, og pasienten kunne få hjelp på veien videre.
Ikke minst hos pasienter som legene i utgangspunktet hadde en litt vanskelig relasjon til, bidro fokus på pasientens sterke sider til et bedre og mer tillitsfullt lege-pasientforhold.
Flere leger undret seg over at de i så liten grad hadde hatt brukt en sånn tilnærming – og syntes det var flaut at de ikke hadde funnet ut av dette tidligere. Andre var overrasket over ting pasienter uoppfordret hadde fortalt, og særlig hvis dette var pasienter som legene hadde kjent lenge.
Les også Marianne Rønnebergs studie som blant annet fant at flere fastleger er i tvil om den medisinske relevansen ved pasienters historier om vonde livserfaringer.
NAV-krav
Det å finne frem til pasientens sterke sider handler mye om det som i medisinen kalles for salutogenese, en tilnærming mot det som fremmer helse og mestring. Det er motsatsen til fokus på det som bidrar til sykdom.
Legene fortalte at det var vanskelig å unngå det negative og at det krevde oppmerksomhet for å finne pasientens sterke sider. Som forklaringer på det negative fokuset, trakk legene frem at pasientene opplevde at de måtte overbevise at de virkelig var syke og at det dermed ble mye snakk om symptomer, om det de ikke mestret – om alt som var negativt.
Noen leger viste også til at det implisitt blir et symptomorientert fokus i søknader om trygdeytelser fra NAV.
– Når problemstillinger som sykmelding, arbeidsavklaring eller arbeidsuførhet ble brakt på bane, handlet det veldig mye om hva pasienten ikke klarte, hva som ikke fungerer. Dette er jo grunnlaget for å kunne bli sykmeldt eller ufør, og kan nok spise opp all tiden i en konsultasjon. Guri Aarseth viste i sin doktorgrad, der hun så på språket i legeerklæringer, at det i stor grad var beskrivelse av symptomer, sier Jøssang og legger til:
– Selv om vi har lært mye om biopsykososial medisin og personsentrerte metoder, blir vi fort fanget av å tenke symptomer og diagnose. Det bekreftes i studien vår ved at legene strevde med å finne eksempler hvor de hadde konsentrert seg om det helsefremmende. Vi leger er fremdeles veldig opphengt i den tradisjonelle biomedisinske tankegangen.
«En øye-åpner»
Ifølge fastlegene i studien kom pasientenes sterke sider til uttrykk på ulike måter – som alt fra å være en samlende person i familien til å ha glede av å delta i aktiviteter i lokalsamfunnet. En av legene fortalte om en pasient som, til tross for egne utfordringer, klarte å være en støtte for et familiemedlem som var alvorlig syk. Denne informasjonen bidro til å endre måten legen og pasienten kommuniserte på, beskrevet slik av fastlegen: «Det ble et vendepunkt på den måten at det nå var mulig å møte henne med hennes egne ressurser.»
– Sterke sider kunne være helt banale, enkle ting og noe pasienten har glede av. Fastlegene så at dette kunne være nyttig for pasienten, og legene selv så pasienten i et annet lys og fikk en større forståelse for helheten.
Mange av deltagerne fortalte at diskusjonene i fokusgruppen hadde vært en øye-åpner for dem.
– Det er interessant at flere opplevde at det var til hjelp å ha fokus på pasientens sterke sider. Jeg tror deltagelse i studien ble en påminnelse om at dette er noe legene kan bruke, selv om vi jo ikke vet om legene gjorde noe annerledes da de kom tilbake.
Flere av legene i studien mente de var flinkere til å konsentrere seg om det som fremmer helse da de var yngre.
– Det ble en aha-opplevelse å se at det hadde vært nyttig og at dette jo var en kunnskap de allerede hadde.
Enkle verktøy
Det finnes hjelpemidler for kommunikasjon med MUPS-pasienter. Blant andre har fastlege Cathrine Abrahamsen utviklet et samtaleverktøy for fastleger. I en studie publisert i fjor fortalte legene at verktøyet bidro til at de hadde noe å tilby pasientene. Mye av arbeidet lå ikke lenger på legene, men hos pasientene – og fastlegene syntes de fikk frem andre sider ved pasientene.
– Enkle verktøy som kan tilpasses den enkelte pasient og situasjon er nyttig, men noe av det aller nyttigste er å kjenne pasienten over tid. For å kunne tilpasse hjelpen og oppfølgingen av MUPS-pasienter, må vi kjenne godt til pasienten som person – og ikke bare symptomene og plagene.
Ifølge Jøssang har cirka tre prosent av alle pasienter i allmennpraksis MUPS-relaterte plager – litt avhengig av hvordan man definerer MUPS.
– Det finnes verktøy, og dette er pasienter som fastlegene møter ofte. Hva er forklaringen på at mange leger likevel strever så mye?
– Slike sammenhenger kan være utfordrende å snakke om for både lege og for pasient. Noen ganger er pasientene veldig opptatt av en biologisk forklaring. Og kanskje er legen mer opptatt av psykosomatiske sammenhenger, mens pasienten ikke har fortalt om andre faktorer til hvorfor livet deres ble som det ble. Forskning har vist at legene ofte sender pasientene til videre undersøkelser, mens det pasientene vil ha er støtte og ikke nødvendigvis mer utredning.
Økende interesse
I neste del av doktorgradsprosjektet ser Ingjerd Jøssang på ulike forklaringsmodeller ved MUPS.
– Jeg mener selv at MUPS er et vanskelig begrep, for mange av plagene til disse pasientene er ikke uforklarte, kommenterer forskeren.
– Det er lett å spekulere i at de som takket ja til å delta i studien er spesielt interessert i temaet, og hvis det stemmer, så kan jo andre leger streve enda mer?
– Dette er jo en kvalitativ studie hvor vi ikke kan generalisere. Det er veldig mye positivt som skjer i allmennpraksis i møter med MUPS-pasienter.
– Tenker du at fastleger likevel må skjerpe seg litt?
– Jeg vil ikke si at «nå må vi skjerpe oss» for det gjøres enormt mye bra for disse pasientene. Doktorarbeidet mitt handler om hvordan vi kan bli bedre. Fastlegene er ekspertene på dette nettopp fordi de kjenner pasientene over tid og er bedre rustet til å forklare de «uforklarte» symptomene. Jeg har vært i dette feltet en stund og synes at flere og flere fastleger viser interesse – og ikke bare betrakter disse pasientene som vanskelige. Men studien vår viser at vi har problemer med å løsrive oss fra det biomedisinske paradigmet. Det er viktig å få frem, sier Ingjerd Jøssang.