Samhandling gir smidigere pasientforløp
Sviktende samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten gir dårligere behandlingskvalitet, dårligere pasientopplevd kvalitet, ineffektiv bruk av ressursene og dårlig utnyttelse av helsepersonells kompetanse. Ordningen med praksiskonsulenter er et sentralt tiltak for å bedre rutiner og samordning mellom tjenestenivåene til beste for pasientene.
Legeforeningen mener:
- Praksiskonsulentordningen (PKO) bør innføres ved alle kliniske sykehusavdelinger hvor den egner seg.
- Erfaringer tilsier at praksiskonsulentordningen gir bedre samhandling både på system- og individnivå. Undersøkelser viser at samarbeid mellom sykehusleger og allmennleger gir bedre faglig kvalitet på tiltak i helsetjenesten.
- Helseforetakene må etablere og gi rom for praksiskonsulentordninger som ivaretar gjensidig veiledning og faglig utveksling mellom første- og andrelinjetjenesten.
- For å styrke ordningen, er det behov for et nasjonalt sekretariat som kan koordinere og fordele oppgavene, og informere om ordningen til beslutningstakerne.
- Når praksiskonsulentordningen er etablert nasjonalt, bør den evalueres.
Bakgrunn og begrunnelser:
God samhandling både innad og mellom nivåer i helsetjenesten er en forutsetning for at pasienten skal få helhetlig og sammenhengende behandling. Likevel er det en kjent sak at samhandlingen svikter, ikke minst i overgangen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Det er grunn til å tro at det ligger en betydelig gevinst i å bedre samhandlingen mellom nivåene, både med hensyn til den faglige kvaliteten ved behandlingen, og med hensyn til mer effektiv bruk av ressursene. For eksempel lå utskrivningsklare pasienter til sammen ca. 90 000 døgn på norske sykehus i 2003 (1). Andre undersøkelser viser at 30 - 40 % av sykehusinnleggelsene kunne ha vært unngått hvis samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten hadde vært bedre (2).
Bedre samhandling mellom tjenestenivåene har vært et mål i en årrekke. Organiseringen av sykehus i foretak gir bedre rammebetingelser på flere områder, men potensialet for å bedre samhandlingen er fremdeles stort. Legeforeningen mener at innføring av ordningen med praksiskonsulenter vil være ett av flere sentrale bidrag for å bedre samhandlingen mellom helsetjenestenivåene.
Praksiskonsulentordningen (PKO) er et nettverk av erfarne allmennleger som er ansatt i deltidsstilling ved en sykehusavdeling. Ordningen omfatter både funksjonen praksiskoordinator og praksiskonsulent. Praksiskoordinatoren har ansvar for å drive praksiskonsulentordningen for helseforetaket, og skal bl a delta i utvelgelse av og gi veiledning til praksiskonsulenter, samt være rådgiver for foretaksledelsen. Praksiskonsulentenes primæroppgave er å bidra til utvikling av et godt samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Det omfatter bl a tiltak som kan forbedre helheten i pasientforløpet, som å utvikle retningslinjer for god henvisnings- og utskrivingspraksis, og for skriving av gode epikriser. Praksiskonsulenten skal også bidra til at informasjonsflyten mellom primærhelsetjenesten og helseforetaket blir bedre, bl a ved å etablere og veilede om rutiner for samhandling og legge til rette for gjensidig hospitering. Fordi praksiskonsulenten både er rådgiver for ledelsen ved sykehusavdelingen og samtidig har kontakt med allmennlegene i sykehusets nedslagsfelt, bidrar ordningen til dialog og møter mellom allmennleger og sykehusleger og annet helsepersonell. Dette er viktig for å skape forståelse og respekt for hverandres arbeid.
Per i dag er det etablert praksiskonsulentordninger ved et titalls sykehus, og flere er under etablering. Hittil har ordningen hatt et for lite omfang til at det er mulig med en bred evaluering med hensyn til samhandlingsgevinster på nasjonalt nivå. Erfaringer fra Danmark og Sverige tilsier at tiltaket er velegnet for å bedre samhandling både på system- og individnivå. Tilsvarende erfaringer er gjort ved enkeltstående praksiskonsulentordninger i Norge (3).
En studie om samarbeid mellom allmennleger og akuttmottak ved somatiske sykehus (4), viser at bedre samarbeid gir bedre faglig kvalitet på helsetjenestetiltak og bedre samarbeidsmiljø mellom sykehusleger og allmennleger. Blant annet førte samarbeid ved akuttinnleggelser til at legene oftere kom frem til en felles forståelse av hva som var det medisinske hovedproblemet, hvilke andre problemer man burde ta hensyn til og hva som ut i fra en helhetsvurdering av pasient og situasjon var riktig tiltak. Allmennleger ble tryggere, noe som førte til færre sykehusinnleggelser. Erfaringer fra praksiskonsulentordninger peker på at gjensidig forståelse av kultur og praksis er nødvendig for å skape et godt samarbeidsklima
Legeforeningen er svært fornøyd med at de regionale helseforetakene og Legeforeningen i mars 2005 kom frem til en rammeavtale for en nasjonal ordning for praksiskonsulenter (5). Legeforeningen vil advare mot å la rammeavtalen bli en sovepute. For at de lokale praksiskonsulentordningene skal bli mer formelt bundet sammen, er det behov for et sekretariat som kan koordinere og fordele oppgaver, ha oversikt over navnelister, betjene en nasjonal hjemmeside og svare på henvendelser om hvordan praksiskonsulenten skal arbeide. Sekretariatet kan lokaliseres i Legeforeningen, hos en av de lokale ordningene i et av helseforetakene eller i Sosial- og helsedirektoratet.
Vedtatt av sentralstyret 14.01 2006
Avdeling for informasjon og helsepolitikk
1. Prioriteringsproblemer knyttet til pasienter i gråsonen mellom 1. og 2.linjetjenesten. Kvantitativ beskrivelse. SINTEF Helse rapport nr. STF78 A045017, 2004.
2. St.meld. nr. 4 (1999-2000) om akuttmedisinsk beredskap.
3. Norges offentlige utredninger. Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste. NOU 2005: 3. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Oslo 2005.
4. Kvamme OJ. Samarbeid mellom legar. Ein studie av intervensjonar i samarbeid mellom allmennlegar og sjukehuslegar, ved akuttinnleggingar i somatisk sjukehus. Doktoravhandling. Oslo: Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, 1999.
5. Praksiskonsulentordningen