En trygg og forsvarlig legevakttjeneste (3/2015)

Legevakten er en viktig inngangsport til helsetjenesten. Norske legevakter tar imot to millioner pasienter årlig

Befolkningen må være trygg på at de kan få nødvendig helsehjelp når man er bekymret for egen eller andres helse, og det er viktig at ansatte ved legevaktene jobber under faglig forsvarlige og trygge forhold. Det er behov for omfattende endringer for å skape gode og trygge legevakter, og nasjonale helsemyndigheter må vise vei. Endringene må evne å se legevakttjenesten som en del av en helhetlige tjeneste og ivareta lokale behov.  

Legeforeningen mener: 

  • Legevaktens primæroppgave må være det som virkelig haster.
  • Det er behov for en sterkere organisatorisk og administrativ opprusting av legevaktene.
  • Allmennmedisin er bærebjelken i legevakt.
  • Hovedregelen for alle legevakter må være minimum to leger på vakt.
  • Telefon som førstekontakt bør innføres som en fast rutine.
  • Kommunene må ha en plan for akuttjenesten. Planen må ta utgangspunkt i en gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse.
  • Medisinskfaglige premisser skal ligge til grunn for sammenslåinger. Konsekvenser av sentralisering eller desentralisering må alltid vurderes nøye.  

Bakgrunn
Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin beskrev i 2009 norske legevakter som «nødetat i bakevja». I 2014 mener de denne konklusjonen fremdeles står seg[1]. På enkelte områder er til og med situasjonen forverret: Legevaktdistriktene er blitt større, det er få utrykninger, vaktlegene drar sjeldnere på sykebesøk, og legene som bemanner legevaktene har fått dårligere kompetanse i legevaktarbeid. Dette skjer parallelt med at det blir flere syke pasienter i kommunene. I tillegg har øyeblikkelig hjelp-døgnopphold i kommunene gitt mange legevakter nye arbeidsoppgaver.  

Trygghet for alle

Alle mennesker opplever sin egen helse forskjellig. Det vil alltid være varierende grad av alvorlighet hos pasienter som kontakter legevakten, og det skal være enkelt å kontakte legevakten. Pasienter og helsepersonells opplevelse og vurdering av sykdom og smerte kan være ulik. I slike tilfeller må pasientens behov respekteres. Ulike behov må imidlertid møtes med ulike tiltak: Noen trenger medisinskfaglige råd over telefonen, noen trenger veiledning og hjelp til å kontakte fastlegen, mens andre har behov for umiddelbar legehjelp.  

Kommunen har ansvaret

Det må stilles flere og tydeligere krav til innhold og organisering av legevaktene. Kommunene har det endelige ansvaret for å sikre innbyggerne en forsvarlig legevakttjeneste. Dette ansvaret har ikke blitt godt nok ivaretatt og kvaliteten i legevakttjenesten varierer for mye. Det er på tide å legge bak seg restene av en tradisjon der legevakten er den enkelte leges ansvar, mens kommunene kun skal administrere ordningen. Kommunene må forpliktes til å ha et godt planverk basert på risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser). En slik plan vil gjøre det enklere for kommunen å få en oversikt over tjenestetilbudet, kunne vurdere innretning og det synliggjør hvordan kommunen kan bidra til å styrke legevakttjenesten. Dette vil også bidra til å klargjøre kommunenes forventninger til det faglige innholdet på legevakten.  

Bedre organisering av legevakttjenesten

Mangel på en klar struktur og overordnet organisering i legevaktordningen gjør at det i dag er stor variasjon. Mye av den institusjonelle problematikken som over tid har etablert seg ved mange legevakter kan tilskrives svak og tilfeldig organisering. Dette er ofte et resultat av manglende tilgang på administrative og faglige ressurser. Svært sjelden har ansvarlig lege mer enn 20 prosent stillingsandel, og det er generelt lite ressurser til opplæring og prosedyrearbeid. Halvparten av legevaktene mangler skriftlig kompetanse- og opplæringsplan for lege i vakt og for sykepleier. Det må settes av ressurser til administrering og ledelse i legevaktene, slik at krav til kompetanse, opplæring, trening og forbedringsarbeid blir satt i system.  Mangelen på medisinskfaglig ledelse medfører også at ingen tar ansvar for et helhetlig kvalitetsarbeid i legevakttjenesten.  

Allmennmedisin er bærebjelken i legevakt

Dårlig bemanning og kompetanse øker sjansen for at det skjer feil på legevaktene. I 2014 har fremdeles åtte av ti legevakter kun én lege på vakt på kveld, natt og helg. Hovedregelen for alle legevakter bør være minimum to leger på vakt. Mange fastleger deltar heller ikke fullt ut i legevaktordningen eller har færre vakter enn ordningen tilsier, til tross for obligatorisk plikt. Vaktene blir byttet bort til vikarer, sykehusleger, universitetsansatte. I 2013 ble bare 43,6 % av alle legevaktkontakter utført av fastleger. Mye av dette kan tilskrives krevende arbeidsforhold og svært varierende rammevilkår for legevaktarbeid. Legevakt er allmennlegearbeid. Allmennlegers spesialfelt er den uselekterte befolkningen; pasienten som kommer inn på legekontoret med en ukjent problemstilling. Men med en presset fastlegeordning – som til stadighet pålegges flere nye oppgaver - er det på tide å se på andre måter å sikre god kompetanse i legevakt enn gjennom pålegg av fastlegene. Det må også stilles strengere krav til vikarene, både hva gjelder kompetanse, gjennomført opplæring og god veiledning.  

Sentralisering eller desentralisering?

Mange kommuner er nødt til å samarbeide for å kunne sikre befolkningen en legevakttjeneste av høy kvalitet. Siden 2009 har antall legevakter gått ned fra 220 til 191. Samtidig medfører sentralisering av legevakttjenester at deler av befolkningen får lengre reisevei til nærmeste legevakt. Økende avstand er assosiert med reduksjon i henvendelser av alle hastegrader, også de mest akutte. Konsultasjonsraten ved legevakt faller til under det halve ved en reiseavstand på 43 km eller mer. Kontaktraten til legevakten halveres ved 77 km eller lengre reiseavstand. Det er viktig at god kvalitet i legevakttilbudet settes som premiss i beslutninger om sentralisering. Det må ikke skapes en falsk trygghet for befolkningen ved at sentralisering skjer på feil premisser. Motsatt må man ikke gi befolkningen en falsk trygghet ved å tviholde på lokale legevaktstasjoner som ikke er i stand til å gi forsvarlig legehjelp. Sentralisering eller desentralisering av legevakttilbud må alltid være godt faglig forankret. 


[1] Hunskår S, Blinkenberg J, Bondevik GT, Ellensen E, Furu SF, Johansen IH, Melf K, Midtbø V, Morken T, Raknes G, Rebnord IK. Nasjonale krav til legevakt og fremtidens øyeblikkelig hjelp-tilbud i kommunene. Oppdrag fra Akuttutvalget. Rapport nr. 7-2014. Bergen: Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Uni Research Helse, 2014.