Nye Kirkenes sto ferdig i 2018, og både Sykehusbyggs evaluering og andre kilder viser til en rekke utfordringer, knyttet til blant annet kapasitet, ansattarealer og teknisk drift. Nye Kirkenes sykehus brukte ikke framskrivingsmodellen i sin nåværende form, men en forløper til denne. Det har vist seg at flere forhold som var forutsatt i modellen ikke lot seg gjennomføre i praksis. Dette gjaldt både overføring fra døgnopphold til dagbehandling/poliklinikk, og bruk av rom/senger på tvers av spesialiteter.
Prosjektet ble også preget av store kostnadsreduksjoner som ble gjennomført underveis, særlig i forprosjektfasen. Risikoen knyttet til disse kuttene var ikke tilstrekkelig utredet eller forstått, og dette fikk negative konsekvenser for bygget. Det var omfattende medvirkningsprosesser tidlig i prosjektet, men medvirkningen ble svekket når prosjektet måtte kutte kostnader.
Nye Hammerfest sykehus er planlagt ferdigstilt i 2025. Framskrivingsmodellen er brukt i dette prosjektet. Dersom ikke framskrivingsmodellens forutsetninger lar seg gjennomføre vil mangelen på sengeplasser bli stor. Det har vært store diskusjoner knyttet til visse typer rom, slik som kontorer og hvilerom. Dette er imidlertid utenfor det som modelleres av framskrivingsmodellen, og heller en lokal beslutning av prosjektet. Tillitsvalgte opplever at medvirkningen i liten grad er reell når det gjelder de store beslutningene, og at det er lite rom for kritiske innvendinger. De opplever også at beslutninger tas i andre fora enn de som tillitsvalgte har tilgang til.
Framskrivingsmodellen har store konsekvenser for dimensjoneringen av norske sykehus som bygges nå. Modellen har noen faste parametere og noen som prosjektet velger selv. Flere av de faste forutsetningene i modellen avviker fra det som gjøres i praksis, eksempelvis fleksibel bruk av rom på tvers av de fleste spesialiteter. Flere av forutsetningene er utdaterte, for eksempel at det legges til grunn høy grad av effektivisering på områder som allerede er effektivisert.
Avslutningsvis vil vi bemerke at informasjon om framskrivingsmodellen framstår som vanskelig tilgjengelig, og at det er lite transparens rundt selve tallgrunnlagene og beregningene. Vi vurderer at det hadde vært en fordel med mer medvirkning i utformingen av standardmodellen slik at forutsetningene i større grad kunne samsvart med erfaringer fra operativ drift.