Sesjon; Felles åpning onsdag 25. okt kl 10.20
Moderatorer: Fredrik Nomme og Even Hovig Fyllingen
Trond Mogens Aaløkken ble født i Ringebu i 1957. Oppvokst i Ringebu og Oslo. Gift med tannlege Gunhild Margrethe Fyrand, de bor i Oslo. 3 barn.
Examen artium Vinstra 1977. Cand.med UiO 1985. Turnustjeneste Harstad sykehus/ Finnsnes og militærtjeneste Bardufoss 1985-1988. Spesialist i radiologi 1994. Disputerte for PhD i 2012, Oslo, tema High Resolution Computed Tomography of Interstitial Lung Disease.
Ass.lege Radiologisk avd, RH 1991-94. overlege/ fagansvarlig CT (ØNH/TH/ABD) RH 1994-2013. Enhetsoverlege/seksjonsoverlege, Seksjon for thorax-/ØNH-/karradiologi, Radiologisk avdeling Rikshospitalet 2013-2018. Pt. overlege ved rad.avd OUS, RH og Ullevål. Bistilling som forsker ved ImTECH (2018-2020), og fra 2019-dd. bistilling som førstemanuensis UiO.
Aaløkken er en ubestridt nestor i norsk thoraxradiologi med en spesiell interesse for HRCT, og innehar en imponerende CV innen forskning og formidling. Stort fokus på CT, thorax- og ØNH-radiologi. Han er en populær foredragsholder på ulike kurs og kongresser; ca 200 inviterte foredrag/seminarer/ universitetskurs nasjonalt, 7 inviterte internasjonale foredrag og 50 presentasjoner på internasjonale møter. Over 115 fagfellevurderte publikasjoner, 11 andre publikasjoner inkl. bokkapitler (se vedlegg nederst for komplett liste).
Aaløkken har vært enten hoved-eller biveileder for totalt 5 PhD-kandidater (UiO og OsloMet), og har veiledet 5 MSc-kandidater (radiografi og fysikk; UiO, OsloMet og Anglia Ruskin University, GB)
Mogens (-bare min mor bruker Trond..) trakterer flere instrumenter og er bl.a. en habil kontrabassist. Han spilte i band sammen med flere kolleger på RH, og har opptrådt på Rockefeller i Oslo ! Spiller nå i jazzband. Han har hund, en besetning med dverghøns og er for øvrig - iflg Frode Lærum - Rikshospitalets beste på å legge skifertak.
Han holder sitt æresforedrag under åpningen av årets Høstmøte onsdag 25. oktober.
NoRaFo har bedt Mogens Aaløkken om å bidra med noen hovedinntrykk fra sin lange karriere som radiolog, og herved presenteres en særdeles lesverdig historiefortelling, krydret med noen kjetterske (?) tanker mot slutten !
-Det var ikke tilfeldig at jeg endte opp med bildediagnostikk. En stund vurderte jeg riktig nok kirurgi, men innså begrenset talent etter mislykket forsøk på, med svær intensjonstremor, å ekstirpere godartet føflekk hos studentkollega. Jeg husker vi satt i studentkantinen på Rikshospitalet i Pilestredet (studentene hadde egen kantine i gamle dager) og evaluerte gruppeundervisningen i radiologi, og at jeg erklærte at jeg ville bli røntgenlege. Jeg likte metoden – visuell diagnostikk – og jeg likte arbeidsmåten: konkret problemstilling, se på bildene for å finne avvik, umiddelbar tilbakemelding fra professoren, ferdig. Nærmere førti år senere underviser vi på omtrent samme måte, bare med bedre hjelpemidler og med veldig mye bedre bildemateriale. Radiologi er et takknemlig fag å undervise i, det er tilfredsstillende å oppleve at studentene lar seg fascinere av hvor detaljerte bildene er, og at de raskt innser hvor sentralt radiologi er i klinikken.
Fra tilværelse som vernepliktig lege i Bardufoss søkte jeg jobb ved ymse røntgenavdelinger rundt omkring. Tor Erik Gudmundsen ved daværende BSS i Drammen ansatte meg inkognito. Gudmundsen var driftig, og interessert i forskning. Han skjønte at jeg hadde noe forskningserfaring fra studietiden. Sammen med to studentkolleger, og under veiledning av Øyvind Larsen, undersøkte vi røykevaner hos 1500 menn født i Østfold i 1945. Brev til alle sammen med utførlig spørreskjema. Vi fristet med loddtrekning om LP-plate til de som svarte, valgfri musikksjanger. Det viktigste som kom ut av den studien var at vi påviste (som det stod i kullboken) en tydelig sammenheng mellom sigaretter og røyking. Dessuten foretrakk menn som bruker rulletobakk country & western, helt annerledes enn ferdigsigarett-røykere. Men resultatene ble publisert i tidsskriftet Norsk Bedriftshelsetjeneste, hvor Larsen var redaktør. Jeg har en bunke av tidsskriftet liggende fremdeles, i tilfelle noen er interessert.
Tilbake i Drammen dro Gudmundsen meg med i flere prosjekter. Blant annet publiserte vi i Tidsskriftet en metodeevaluering av ultralyd av spyttkjertlene, blant de første i verden. At metoden ikke ble spesielt populær, er ikke Gudmundsens skyld.
Fra BSS til Rikshospitalet hvor Finn Aspestrand lærte meg CT, spesielt var han interessert i thorax- og ØNH-radiologi. Dermed ble jeg det også, og siden er det i grunnen det jeg har holdt på med. Det var i de dager at det tok omkring 30 sekunder å rekonstruere ett eneste CT-bilde. Bildet var 10 mm tykt, standard snittavstand var 15 mm, hvis vi ønsket undersøkelsen ekstremt detaljert ble snittavstanden redusert til 10 mm, altså kant-i-kant. Fremskrittet var likevel enormt i forhold til bildediagnostikken før CT-, MR- og ultralydæraen. Og siden har utviklingen bare gått videre. I dag rekonstrueres alle CT-undersøkelser av thorax med ned mot 1 mm snittykkelse, alt vi gjør er HRCT. Fremskrittene i bildediagnostikken er et viktig, kanskje de viktigste, medisinske bidraget til bedret folkehelse.
Men bedret bildediagnostikk bidrar også til overdiagnostikk, og dermed overbehandling. Kanskje de radiologiske miljøene har vært for lite opptatt av dette. Utviklingen har gått så raskt at vi ikke har rukket å definere normalanatomien godt nok, eller å skille det farlige fra det som bare er degenerativt og en konsekvens av å ha levd et liv. Eksempelvis vet vi nå at eldre røykere i gjennomsnitt har 8-9 benigne nodulære lungelesjoner, mens da jeg begynte med røntgen oppfattet vi en flekk på lungen nærmest som en dødsdom. Vi må lære av historien. Etter 1896, da man begynte å ta røntgen thorax, beskrev radiologene forstørret thymus hos mange barn. Funnet ble feilaktig koblet til symptomer og sykdom vi nå vet nesten alltid var uavhengig av røntgenforandringene. Men legene har alltid hatt ønske om å behandle, og mange av disse ungene ble thymektomerte. Mortaliteten ved store amerikanske sykehus var 33% (AJR 1995;165:1064-1065). Da de innså dette gikk de over til bestråling med (sett i ettertid) ekstremt høye doser, hvilket også har store bivirkninger og senskader. Dette var praksis også ved Rikshospitalet til etter krigen. Først med Caffey i 1945 ble den store variasjonsbredden i thymus hos barn definert.
Røntgenundersøkelse av bihulene var vanlig i Norge inntil omkring 2010. Noe av det mest meningsfulle jeg har vært med på, var å utrydde røntgen bihuler som standard metode. Sammen med Trond Hagtvedt og Alf Kolbenstvedt var vi de første til å vise at undersøkelsen nærmest er ren bingo. Publikasjonene er sitert flere hundre ganger, og funnene senere bekreftet i mange studier utenlands. Vi må lære av historien. Det er naivt å tro at vi ikke i dag bedriver praksis som generasjonene etter oss kommer til å riste på hodet av. Det er bare så vrient i dag å vite hva vi gjør feil.
På ett viktig område i vårt fagfelt mener jeg vi har lært noe av historien, men hvor vi kanskje nærmer oss motsatt grøft. Det gjelder eksemplet med bestråling av thymus ovenfor. Alle vet at kurativ bestråling har bivirkninger, og alle vet at stråledoser i diagnostisk røntgen er farlig. Eller er det ikke farlig? Uenighet hersker, men sikkert er det at vi kan lese i avisen at CT tar livet av mennesker, og Strålevernet applauderer undersøkelser og avdelinger med lave stråledoser. Mine unger lærte på skolen at Tsjernobyl-ulykken i 1986 tok livet av 15000 mennesker, noen sier flere hundre tusen. Ikke rart at folk er redd røntgenstråler. Men sannheten, ifølge UNSCEAR, er at det døde 28 mennesker av akutt strålesykdom, og at det ikke er påvist økt hyppighet av misdannelser eller økt dødelighet av kreft etter ulykken. American Association of Physicists in Medicine sier at skaderisikoen ved effektive doser under 100 mSv er for lav til å kunne påvises, og er sannsynligvis ikke-eksisterende. En teori som belegges i flere epidemiologiske studier, er at stråledoser i diagnostiske nivåer har en viss helsebringende effekt, kalt hormese.
Temaet er en smule kontroversielt, og jeg vet om fysikere som får frysninger bare de hører ordet hormese. På Høstmøtets åpningssesjon har jeg likevel tenkt å stikke frem hodet, og diskutere temaet videre.
Tittel på foredraget: Er røntgenstråler farlig?
Hva er strålecarcinogenese?
Finnes det vitenskap som med sikkerhet påviser at mennesker kan dø av røntgenstråler?
Er det i så fall en nedre terskel for stråledose vi bør holde oss under?
Er det nødvendig å skru stråledosen ved CT-undersøkelser ned?
Eller kan røntgenstråler beskytte mot kreft?
***
Aaløkken vil også holde et foredrag om HRCT under thoraxsesjonen torsdag 26. okt.
Styret i NoRaFo har, på grunnlag av Trond Mogens Aaløkkens lange og innholdsrike karriere innen forskning og formidling, klinisk arbeide og ledelse , funnet at han kvalifiserer som æresmedlem i vår forening for sine vesentlige bidrag innen radiologi. Vi gratulerer!