Bedret behandling ved blodpropp
Lege og forsker Ylva Haig, og medarbeidere fant bedre langtidsresultater hos pasienter med akutt venøs blodpropp (dyp venetrombose) som fikk blodproppoppløsende tilleggsbehandling (trombolyse). Denne dokumenterte reduksjonen i forekomsten av kroniske plager bør tas hensyn til ved revisjon av nasjonale og internasjonale retningslinjer for behandling av blodpropp.
Venøs blodpropp i benet er en relativt vanlig sykdom. Standard behandling har hittil omfattet antikoagulasjon med blodfortynnende medisin som Marevan og kompresjonsstrømper. Marevan hindrer progresjon og tilbakefall av sykdommen, men løser ikke opp blodproppen som derfor normalt vil brytes ned over lengre tid. Mange pasienter får kroniske plager i benet i form av hevelse, smerte og hud-forandringer som samlet kalles posttrombotisk syndrom. Årsaken til dette er gjenværende rester av blodproppen som gir passasjehinder av blodet, samt skade på veneklaffene slik at tilbakestrømningen fra benet til hjertet blir dårligere med stuving av blod i benet. Trombolyse løser opp og fjerner raskt blodproppen hvilket antas å redusere risikoen for kroniske plager.
209 pasienter med blodpropp i lår og/eller bekkenvene ble 2005-2009 rekruttert fra 20 sykehus i Helse Sør-Øst til den norske Cavent (Catheter-directed venous thrombolysis) studien. Etter loddtrekning (randomisering) ble disse behandlet med standardbehandling eller med standardbehandling pluss trombolyse via kateter i den tette åren.
I sin avhandling ”Catheter-directed thrombolysis in proximal deep vein thrombosis” viser Haig at trombolyse var vellykket hos 90% av pasientene, og etter 2 år var forekomsten av posttrombotisk syndrom redusert fra 55,6% i kontrollgruppen til 41.1% hos pasientene som fikk trombolyse. Blødningskomplikasjonene var få og vanligvis knyttet til inngangshullet for kateteret. Man fant også at oppfølgingsundersøkelser av venene kan være nyttig for å fange opp pasienter som har økt risiko for posttrombotisk syndrom.
Hovedveileder var:
Professor Nils Einar Kløw, Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.
Bedømmelseskomiteen besto av:
1. opponent: Professor Hugo ten Cate, CARIM School for Cardiovascular Diseases, Maastricht University, Nederland.
2. opponent: Professor Haraldur Bjarnason, Department of Radiology, Mayo Clinic, Minnesota, USA.
3. medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Kristin Bjordal, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, Norge.
Disputasen ble ledet av:
Professor emeritus Peter Kierulf, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.