Interessert i legehelse
Anne Cecilie Harvei er psykiater med avtalepraksis, men bruker også tid og krefter i vervet som leder av Utvalg for legehelse i Legeforeningen.
- Jeg vil ikke kalle meg ekspert, og jeg har ikke selv forsket på legehelse, men jeg er svært interessert og nysgjerrig, og samler på all forskning og erfaring jeg kommer over.
Harvei trekker fram den nyeste doktorgraden på tematikken. Ingrid Taxt Horne disputerte 2. februar i år, og tema var nettopp kollegastøtte. Her kan du lese mer om Hornes doktorgradprosjekt.
- Ingrid Taxt Horne intervjuet leger ett år etter at de hadde vært hos en støttekollega. Hun fant at legene var fornøyde, både med selve dialogen og konfidensialiteten. De trakk fram likeverdigheten i samtalen som viktig. Mange opplevde at samtalene bidro til at de gjorde nødvendige endringer i arbeids- og privatliv.
Å være støttekollega og leder av utvalg for legehelse er meningsfullt arbeid, synes Harvei.
- Noe av det vi håper å bidra til gjennom støttekollegaordningen, er å gjøre det lettere å søke hjelp. Taxt Hornes forskningsresultater bekrefter at synet på å be om hjelp kan endres. I tillegg håper vi at de som søker kollegastøtte kan få hjelp til å se nærmere på hva det innebærer å være lege. Kanskje kan kolleger lettere akseptere egne begrensinger, og gjøre gode valg for å ta vare på egen helse når de får muligheten til å snakke med en erfaren kollega? undrer hun.
I løpet av sine år som psykiater og støttekollega, har Harvei fått mye erfaring med hva som er utfordrende for leger.
- De fleste av oss er opptatt av å være der for andre og sørge for at pasientene får den hjelpen de trenger. Dessverre i en slik grad at det går på bekostning av vår egen helse.
Hun er likevel klar på at ansvaret for en levelig arbeidshverdag ikke kan være et individuelt ansvar.
- Det er vanskelig å ta vare på legers helse uten at det skjer endringer på arbeidsplassene. Kanskje har #legermåleve-mobiliseringen ført til økt bevissthet? Jeg har i hvert fall merket større interesse for tematikken. Flere leger, og initiativtakeren til #legermåleve, deltok på NRKs Debatten rundt legehelse.
Hun er glad for den økte oppmerksomheten. At selvmordsraten blant leger ikke lenger er høyere enn i befolkningen generelt, er også en utvikling i riktig retning.
- Nå er det alt for mange selvmord i utgangspunktet, men leger har ligget høyere enn resten av befolkningen. Det gjør de ikke lenger, selv om de fremdeles ligger høyest blant akademikere. Vi har fremdeles mye å jobbe med.
Studien hun sikter til er beskrevet i «Legelivet» av Helene Seljenes Dalum og Erlend Hem, begge ved LEFO (Her kan du lese mer om studien).
Være snille mot hverandre
Harvei tenker mye på hvordan leger er mot hverandre som kolleger.
- Hva kan vi som faggruppe gjøre for hverandre? Hvordan skal vi være som kolleger? spør hun retorisk.
Hun synes leger bør være snille mot hverandre og støtte hverandre. Selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser.
- Vi må lage gode kollegafellesskap. Vi kan bli flinkere til å rose hverandre når noen gjør noe bra. Jeg har veiledet både medisinstudenter og LIS, og mange av dem ønsker seg mer tilbakemelding. Kanskje er det lettere å gi kritikk når noe er feil enn å gi positive tilbakemeldinger når noen har gjort noe bra? Vi kan være med på å lage gode kulturer, mener hun.
Det er typisk lege å være flink, ansvarsfull, arbeidsom og tilgjengelig. Det er heller ikke uvanlig å være ambisiøs.
- Disse egenskapene er gode egenskaper, men de kan komme i veien for ivaretakelse av egen helse. Det er mye skam, bagatellisering og benektning blant oss når det kommer til egne helseplager eller begrensninger.
Hun tror også at små forhold i lille Norge gjør at mange leger frykter at konfidensialiteten ikke blir godt nok ivaretatt hvis de søker hjelp.
- I tillegg tror jeg mange av oss synes det er vanskelig å gå inn i en pasientrolle.
Selvbehandling og selvmedisinering er ikke uvanlig blant leger, og Harvei tror mange strekker seg langt for å unngå å bli pasient.
- Jeg mener ikke at man ikke kan ordne opp i småting på egen hånd eller ta en Paracet uten å spørre fastlegen sin, for å sette det på spissen. Men trenger man ordentlig helsehjelp bør man ikke holde på alene. Hvis man for eksempel blir deprimert, er det veldig viktig å ta kontakt.
Støttekollegene er bevisste på å ta opp slike spørsmål med kolleger som tar kontakt.
- Støttekollegene skal oppfordre kollegene til å ta kontakt med fastlege for henvisninger og legemiddelforskrivning. Jeg hører kolleger som mener at de kan mer enn fastlegen, men jeg tror de glemmer at fastlegene er vant til å holde i tråder og følge opp i tillegg til den medisinske kunnskapen de besitter.
Den tidligere lege for lege-ordningen ble avviklet da fastlegeordningen kom. Behovet ble vurdert som mindre for en spesialordning når leger i større grad kunne velge sin egen fastlege.
- Jeg vet mange fastleger strekker seg langt for å ta imot kolleger som ber om det.
Legelivet anno 2024
For endel år tilbake var legers egen helse knapt et tema. Det er derfor vanskelig å vite hvordan det egentlig stod til. Harvei tror likevel det er verre med legehelsa i dag.
- Ja, jeg tror det er tøffere å være lege i dag, ikke minst på grunn av alle dokumentasjonskravene. Ikke bare må man dokumentere det man finner. Man må også dokumentere det man har utelukket. Tidligere leder av utvalg for legehelse, Øystein Christiansen, sa engang at før var man opptatt av frie luftveier, mens nå er man opptatt av å ha ryggen fri.
Hun tror også at leger i større grad enn tidligere er i medias søkelys.
- Gjør man noe galt i dag eller noen er misfornøyde, kan man havne i media. Sånn var det ikke for 40 år siden. Det er mye bra med større grad av åpenhet, og det er klart vi hele tiden skal jobbe for god kvalitet i tjenestene, men det skaper samtidig et økt press og en frykt for å gjøre feil. Mange uttrykker redsel for å få en tilsynssak mot seg og at de ikke skal strekke til.
For fem år siden ble en ung dansk sykehuslege dømt for grov tjenesteforsømmelse, etter at en diabetespasient ble funnet i koma og senere døde på grunn av lavt blodsukker. Den unge legen måtte betale 5000 kroner i bot samt saksomkostningene. En samlet, dansk legestand reagerte sterkt på dommen. For å vise sin støtte til den dømte legen, ble emneknaggen #detkuhaværetmig (det kunne ha vært meg) spredt i sosiale medier. Leder i Yngre Læger i Danmark, Camilla Rathcke, uttalte i den forbindelse til Dagens Medisin: «I denne saken har én enkelt lege blitt holdt ansvarlig for en rekke systemfeil og organisasjonsfeil, når hun i virkeligheten har gjort det hun skulle». (Kilde: Dagens Medisin, 2017
Saken gjorde inntrykk på Harvei.
- Det kunne virkelig ha vært meg. Eller deg. Eller hvem som helst blant oss. De som er rundt oss prøver å minimalisere bruken av penger og øke effektiviteten. Da oppstår slike hendelser. Kolleger bli utslitt av hele tiden å lure på om de klarer å jobbe forsvarlig. Vi blir utrygge og kjenner oss lite verdt. Varslere kommer dårlig ut.
Legeyrket har også mistet status gjennom de siste tiårene.
- Leger har mindre «goodwill» i befolkningen enn tidligere. Statusen legeyrket hadde er fallende, og leger er revet ned fra pidestallen. Tidligere var man villig til å jobbe ubetalt overtid og strekke seg svært langt uten kompensasjon fordi man hadde stor grad av autonomi og ble høyt respektert. Når det ikke lenger er slik, reduseres kanskje viljen til å stå på? De aller fleste mennesker ønsker jo å få noe ut av jobben for egen del? Leger er flinke og jobber hardt, men ønsker også å ha plass til andre ting i livet, tror hun.
«Andre klarer det jo»
Sosiale medier som Facebook, Instagram og Snapchat gjør at mennesker kontinuerlig eksponeres for andres hverdagsliv og prestasjoner. Harvei tror de kravene leger stiller til seg selv blir høyere når de sammenlikner seg med andre.
- Jeg har hørt kolleger si «Andre klarer det jo. De har like mange barn, like travel ektefelle og like krevende arbeidshverdag som meg. Hvorfor får ikke jeg det til?». Da referer de til bilder de har sett av kolleger i sosiale medier. Denne typen sammenlikning var det ikke så mye av før.
Hun erfarer også at stramme budsjetter, innsparinger og nedskjæringer preger hverdagen til mange leger.
- Nå har sykehusleger gått forbi andre leger i antall når det gjelder henvendelser til støttekollegaordningen. Det er tøft å være lege, og særlig på sykehus.
At leger setter pasienten først også i strevsomme tider, mener hun er riktig. Men leger har også et ansvar for å ta vare på egen helse.
- Hvis man bli utslitt eller syk er man ikke til hjelp for noen. For noen år siden kom det inn i de etiske retningslinjene for leger (Genève-deklarasjonen 2018) at vi plikter å ta vare på egen helse, ikke minst for å være skikket til å praktisere legegjerningen.
Tidligere var det stort sett menn som var leger, og mange hadde hjemmeværende koner som tok hånd om alt annet.
- Sånn er det ikke lenger, noe som betyr at mange leger, både kvinne og menn, sliter med å finne en god balanse mellom jobb og familie. Vi møter mange unge kolleger som sliter og de er yngre enn før, rundt 40 år gamle.
Være lege eller jobbe som lege
Yngre kolleger sier oftere enn før at de «jobber som» lege isteden for «er» leger.
- Jeg tror det er et uttrykk for et behov for å skille mellom legerollen og livet ellers. Å være lege er en del av deg, men ikke hele din identitet. Selv tenker jeg nok at jeg «er lege», men jeg forstår de yngre kollegene.
Da Harvei studerte var alle glade over å ha kommet inn på medisinstudiet og veldig få sluttet underveis.
- Nå er det flere som hopper av og gjør noe annet isteden. De stiller seg spørsmål som «er dette rett yrke for meg?» eller når de er ferdige leger, «er dette rett spesialitet for meg?». Det er godt at yngre kolleger opplever at de faktisk har valg, tross alt, men det er jo synd at de slutter fordi yrket viser seg å være så tøft. Ideelt skulle jo alle få en jobb det var mulig å trives med etter turnus, men virkeligheten er ikke alltid sånn.
For Harveis del kom hun inn i psykiatrispesialiteten nærmest ved en tilfeldighet. Under studietiden visste hun at hun ikke skulle bli to ting: kirurg eller psykiater. Men en sommerjobb på Dikemark fikk henne til å endre syn.
Da jeg som student jobbet på Dikemark, fant jeg ut at jeg likte faget. I tillegg var det den gangen lett å få jobb, grei vaktbelastning, og ikke minst fikk jeg barnehageplass. Jeg fikk et barn under studiet og et til i løpet av turnus, så barnehageplass var viktig. Når jeg i tillegg fant ut at psykiatri var et interessant fag, ble det i sum mye som gjorde spesialiteten til et godt valg.
Hun mener fremdeles at psykiatri var et godt valgt for henne tilbake i 1990, men hører ikke LIS i psykiatri nå si det samme som hun selv gjorde den gangen.
- Faget og feltet har utviklet seg veldig. Det snakkes med om psykisk helse og psykisk lidelser, media er mere opptatt av feltet og ikke minst akuttpsykiatrien har vokst som felt.
I sitt yrkesliv har Harvei jobbet både på Dikemark, i Førde og på Åsgård i Tromsø. Hun var overlege på DPS Lillehammer i 10 år før hun startet avtalepraksis for snart 18 år siden.
- Jeg har reist mye og sett mye forskjellig. Det har vært spennende. På Dikemark opplevde jeg et sykehus som var under lupen med tanke på nedleggelse, i Førde traff jeg Per Bergsholm og Egil Martinsen mens de holdt på å bygge opp et miljø. Fine og dyktige kolleger har jeg hatt alle steder.
Reidar Tyssen
Anne Cecilie Harvei gir kollega Reidar Tyssen, professor i Medisinsk adferdsfag ved UiO, æren for at hun begynte å interessere seg for legehelse.
- Reidar Tyssen og jeg jobbet sammen som assistentleger (dagens LiS leger) på Dikemark på begynnelsen av 1990 tallet. Han var også da opptatt av legehelse. Han ga meg en artikkel han hadde skrevet i Utposten om temaet. Det bevisstgjorde meg. Jeg var småbarnsmor på det tidspunktet, og det ga mening å skulle ta vare på meg selv i tillegg til å gjøre en jobb som lege. Interessen min ble virkelig vekket den gangen, og har vært med meg siden.
Da hun begynte i avtalepraksis fikk hun mange henvendelser fra helsepersonell som ønsket seg samtalebehandling. Interessen for legehelse ble revitalisert.
- Jeg ble også opptatt av kvinnehelse, fødsler og permisjonsrettigheter. Jeg husker en kvinne som fortalte meg at hun ble møtt med «Skal du ha ett års permisjon? Kollegaen din klarte seg med 18 uker». Jeg synes også det har vært ille å se oppslag i media av typen «Fødte i går, tok eksamen i dag». Jeg tror ikke det er så lurt. Barnet kan selvsagt ivaretas av andre omsorgspersoner, men hva med kvinnen? Jeg tror ikke det å leve på den måten er spesielt helsebringende for mor. Det kan ikke være et mål at livet skal forbli uendret etter å ha fått barn?
Harvei har inntrykk av at det ikke lenger er så mange slike historier i media, og er glad for at det.
- Jeg ønsker ikke å henge ut noen eller kritisere enkeltpersoners valg, men jeg ønsker å understreke at det ikke bør være noe mål å prøve å late som en fødsel ikke forandrer livet. Konflikten mellom jobb og hjemme er tøff nok.
Hun håper unge leger i dag har flere gode rollemodeller enn tidligere.
- Jeg erfarer at unge kolleger velger ulikt. Noen reduserer stillingsprosenten, tar lengre permisjoner eller deler mer på oppgaver og ansvar. Jeg håper det er et uttrykk for større fleksibilitet og åpenhet for valg. Jeg glemmer aldri et oppslag i Asker og Bærums Budstikke i 1990 hvor det ble slått stort opp at far var hjemme med barna. Jeg håper og tror at slike valg ikke er sensasjonelle lenger.
Samtale og lytte
Til høsten kommer en episode av «Psykiateren» med Anne Cecilie Harvei som gjest. Da snakker hun om støttekollegaordningen. Hun har også stilt opp i intervju med Npf tidligere under overskriften «Hvem hjelper hjelperen». Hun brenner for legehelse, og er stolt av Legeforeningens støttekollegaordning. Å reklamere og opplyse om ordningen gjør hun gjerne.
- Som jeg har nevnt før, søker leger tradisjonelt sett ikke hjelp. Og når de gjør det, kommer de ofte for sent. Støttekollegaordningen er en måte å fasilitere legers hjelpsøken på – et slags holdningsskapende tiltak. Leger er vanlig mennesker, og vanlige mennesker får vanskeligheter i livene sine, blir syke og søvnløse. Støttekollegene kan hjelpe kollegene å søke hjelp og behandling. Vi tror terskelen blir lavere etter en samtale med en kollega hvor man kan få noen fornuftige innspill. Kanskje bidrar samtalene også til å øke tilliten til at det er mulig å få hjelp.
Leger som henvender seg til kollegastøtteordningen, får raskt svar, og de får tilbud om samtale innen kort tid.
- Jeg er stolt av ordningen, og det er en fin gjeng med støttekolleger som er med. Vi er glade for å tilby støtte som verken koster noe for den enkelte eller som trenger henvisning.
Har du bruk for en kollega å snakke med, eller vil du vite mer om ordningen, gå inn på Legeforeningens nettsider.