Det er en medisinsk sannhet som heter «du finner det du leter etter». Kanskje gjelder denne sannheten også når det gjelder å finne støttetilbud når man er lege eller medisinstudent og befinner seg i en belastende situasjon?
Hvis man vet hvor man skal lete, finner man informasjon og FAQ om helse- og omsorgstilbudet som Legeforeningen har til sine medlemmer på nettsidene og man finner video og tekst med informasjon om kollegastøtteordningen.
Kollegastøtte
Ifølge seksjonsleder for SOP og sekretær i Utvalg for legehelse, Tone Houg Holter, er det for få som kjenner til ordningen og benytter den. Tone er sykepleier og siviliøkonom, og har jobbet i Legeforeningen i ulike roller siden «tidenes morgen», som hun sier. Hun finner det svært meningsfullt å jobbe med SOP (Legeforeningens syke- og pensjonsordning) og som sekretær for Utvalg for legehelse. Utvalg for legehelse er et rådgivende organ for Sentralstyret i Legeforeningen og administrerer støttekolleger spredt rundt i alle landets fylker.
– Det er god kapasitet i støttekollegaordningen, kan Tone fortelle, - og man får rask kontakt med en av de 90 erfarne legene i ordningen. 30% av dem er psykiatere. Støttekollegene er fordelt over hele landet, fortsetter Tone, -og det skal være lav terskel for å komme i kontakt med dem. På Legeforeningens hjemmesider ligger både privat telefonnummer og epost til alle som er med. Det er bare å sende en sms eller epost, så blir man raskt kontaktet. Leger kan også ta kontakt med meg, så hjelper jeg dem å komme i kontakt med rette vedkommende.
Ordningen med støttekolleger startet i 1993 og tilbudet er tilgjengelig for alle landets leger og medisinerstudenter. Utgiftene dekkes av SOP/Legeforeningen. Tilbudet innebærer inntil tre samtaler med en kollega. Samtalene er ikke vanlige legekonsultasjoner, men samtaler mellom to kolleger, og karakteriseres av støtte, veiledning og rådgiving. Det skrives ikke journal og støttekollegaen skriver ikke ut resepter eller sykemelding.
Tone forteller at i begynnelsen stilte støttekollegaene opp gratis, men at det kjennes bedre for den som trenger hjelp at støttekollegaen kompenseres for tiden som brukes. -Det viser seg at terskelen blir lavere da, føyer hun til.
Bakgrunnen for ordningen er at leger erfaringsmessig søker sjeldnere hjelp enn andre. -Leger oppgir at de ofte går på jobb selv om de feiler noe de ville sykemeldt sine pasienter for, forteller Anne Cecilie Harvei, som leder av Utvalg for legehelse.
Både Tone og Anne Cecilie håper at støttekollegatilbudet skal bli enda bedre kjent blant Legeforeningens medlemmer. Anne Cecilie har i likhet med Tone vært interessert i legers egen helse lenge. Hun tror interessen dukket opp allerede da hun var i turnus. Hun og de andre turnuslegene hadde lange vakter over flere dager i strekk. Mange strevde med å få til kombinasjonen høy vaktbelastning og familieliv, og ble dratt mellom flere hensyn. - Kollegene ville nok gjerne også ta vare på hverandre, husker Anne Cecilie, -men i en travel hverdag var det lite rom for det. Anne Cecilies erfaring er at leger er veldig ærekjære og ofte beskjedne på egne vegne når det gjelder helse. Da hun spurt om å være støttekollega i 2012, var hun ikke i tvil om at det var noe hun gjerne ville.
I sine mange år som støttekollega har Anne Cecilie erfart at den vanligste grunnen til at leger tar kontakt er problemer i jobben. Den siste tiden har det vært en økning i antall henvendelser fra yngre kvinnelige kolleger. Unge leger opplever å møte høye krav de strever med å innfri. Press fra arbeidsgiver kombinert med økonomiske forpliktelser og etablering av egen familie går igjen blant de unge kvinnene. Leger både i og utenfor sykehus rapporterer om det samme høye arbeidspresset.
- Det er dessverre mye frustrasjon i helsevesenet for tiden, sier Anne Cecilie. Hennes erfaring er ellers at leger liker jobben sin og ønsker å gjøre en så god jobb som mulig til det beste for pasientene.
Anne Cecilie er stolt av støttekollegaordningen, og takknemlig for at Legeforeningen har tilbudet. Ikke minst er hun stolt over alle de dyktige og engasjerte kollegene som bidrar. Hun opplever at et slikt lavterskeltilbud kan legitimere hjelpsøking for leger og forhåpentligvis bidra til at leger i større grad tar vare på egen helse. - Å ta vare på egen helse er lagt til i legeeden understreker hun.
Men det er som allerede nevnt mange som ikke kjenner til tilbudet. Tone Houge Holter tror at mange av dem som nå venter i flere uker på rådgivningstilbudet på Villa Sana, kunne fått god hjelp av en støttekollega mye raskere, og får støtte av Anne Cecilie.
Støttekollega
Psykiater Agnar Aspaas i Vestfold er en av de 90 støttekollegene i Norge. Han er psykiater i Vestfold. Han deler flere av refleksjonene til Anne Cecilie.
- Gjennom mitt arbeid som lege vet jeg at det er mange kollegaer som sliter psykososialt, forteller Agnar. - Leger har ofte høy terskel for å søke hjelp, og det kan være vanskelig å benytte seg av det vanlige hjelpeapparatet som man har samarbeidsrelasjoner til. Da jeg ble spurt om å være kollegastøtte i 2006, tenkte jeg også at dette er en viktig oppgave og takket ja.
- Med få unntak har jeg fått tilbakemeldinger om at et lavterskeltilbud som dette, har vært nyttig for å kunne ta valg og gjøre nødvendige grep i tilværelsen. Det hender også at noen kollegaer viser seg å ha behandlingstrengende psykiske lidelser, oftest affektive lidelser, og kollegastøtte har blitt konvertert til vanlig behandlingskontakt.
Agnar kan fortelle at det er ulike årsaker til at kolleger henvender seg, deler inn hevendelsene i to hovedgrupper, de arbeidsrelaterte og de som er knyttet til private forhold.
- De arbeidsrelaterte handler ofte om utmattelse/overarbeid, konflikt med ledelse eller kolleger, alvorlige hendelser på jobb, tilsynssaker, straffesaker (sjelden), tvil om egen fungering som lege, og i sjeldne tilfeller dårlig fungering som lege. Under korona-pandemien, og særlig den første tiden, var det enkelte som var redde for egen helse og for å smitte egen familie, forteller Agnar. – De private handler om familie- og samlivsvansker, somatisk sykdom, psykisk sykdom eller rus.
Agnar mener at mange av problemstillingene som kollegaer bringer med seg dreier seg om vanskelige valg i livet. Han er også klar på at det ofte er slik at problemer i arbeidet påvirker privatlivet og omvendt.
Rusmiddelrelaterte problemer
Det er knyttet mye skam til problematisk bruk av rusmidler, og blant leger kan det kjennes spesielt vanskelig å be om hjelp. For tre år siden ble det derfor startet et prøveprosjekt med en støttekollegaordning spesielt for leger med rusmiddelrelaterte problemer. Det er psykiaterne Anders Gaasland og Shahram Shaygani som gir tilbudet fra sitt arbeidssted på Trasoppklinikken. Dette tilbudet er også anonymt på den måten at det ikke føres journal. De som tar kontakt får rådgivning og veiledning, og leger kan få hjelp til å lage planer for veien videre. Det tar under en uke fra man henvender seg til kontakt er opprettet.
- Vi opplever at legene får god hjelp, sier Shahram og Anders, som har fått mange gode tilbakemeldinger fra kolleger de ha hatt kontakt med. -Mange av kollegene som kontakter oss, bruker samtalene veldig godt og klarer faktisk å komme seg ut av en krise med hjelp av disse samtalene, forteller Shahram. Anders er enig. - Vi tror dette tiltaket først og fremst forebygger og stopper en eskalering av skadelig bruk av rusmidler.
Kollegene som tar kontakt forteller om psykiske helseplager, stort arbeidspress og stressende livssituasjoner.
Anders og Shahram er også opptatt av hvor mange mennesker som berøres når én har et rusmiddelrelatert problem, og kan gange opp antallet mennesker som indirekte har fått hjelp mange ganger. Totalt 45 kolleger har benyttet tilbudet de tre årene det har eksistert.
Psykiaterkollegene informerte om tilbudet i et intervju i Tidsskriftet i fjor.
Tilbudet betales av SOP. Tone Houg Holter mener i likhet med Shahram og Anders at det lønner seg å satse på tilbudet.
Villa Sana
Rådgivningstilbudet på Villa Sana ser ut til å ha blitt bedre kjent blant Legeforeningens medlemmer de siste årene, og det har vært en betydelig økning i henvendelser.
Npf har snakket med leder av tilbudet, psykiater Ingunn Amble, som tror det er flere årsaker til økningen. – Jeg tror at tilbudet stadig blir bedre kjent, sier Ingunn, - og mange får anbefalt Villa Sana av kolleger eller av fastlegen sin.
Hun håper også at terskelen for å ta kontakt er blitt lavere. Men graden av utbrenthet og depressivitet og angst blant legene som benytter tilbudet er høyere nå enn i 2003. Så kanskje er terskelen ikke så mye lavere likevel. Ingunn forteller at de har et pågående forskningsprosjekt hvor de sammenlikner funn fra 2018 med 2003. Nivået av opplevd jobbstress er uforandret, men Ingunn kan fortelle at legene erfarer at legerollen er blitt mere belastende.
Legene som benytter seg av tilbudet på Villa Sana forteller om oppgaveglidning i arbeidshverdagen med stadig flere pålagte, administrative oppgaver og mindre tid til pasientbehandling.
Ingunn føyer til at dagens unge leger verken ønsker eller har anledning til å la jobben ta så mye plass i hverdagslivet at det i så stor grad går på bekostning av familieliv og fritid. Balansen mellom jobb og hjemmeliv oppleves krevende. Gjennomsnittsalderen for legene som tar kontakt, går ned. I 2003 var den ca 47 år. Nå er den 42,5. Hun kan fortelle at 25% av de som tok kontakt i 2021 var yngre enn 34 år.
Ved overgangen til oktober, hadde Villa Sana hatt 306 leger til rådgivning og 92 leger på kurs i år. Kursene for resten av 2022 er fulltegnet, og det er blitt nesten 2 måneders ventetid for å komme på rådgivning.
Ph.d.-stipendiat Ingrid Taxt Horne forsker på nytten av tilbudet på Villa Sana. Artikkel nummer to er i skrivende stund under vurdering, så det er begrenset hvor mye Ingunn kan røpe. Hun kan imidlertid fortelle at legene ved ettårsintervjuene etter rådgivning forteller at tilbudet de fikk på Villa Sana bidro til at de opplevde seg bedre rustet til å mestre situasjonen.
Npf har fått tilgang til noen anonymiserte tilbakemeldinger.
«Klargjørende for hvorfor ting er som de er og konkrete råd for veien videre», «Problemene blir jo ikke borte. Men jeg har fått noen nye perspektiver, og noen konkrete ting å forsøke. Og jeg har fått en dag som bare handlet om meg» er noen eksempler. En annen lege skriver «Fint at det fins et slikt tilbud til leger som ellers ikke så lett kan være "pasient". Bra med klok samtalepartner».
Udekkede behov
Legeforeningen er en fagforening med mange tilbud til sine medlemmer. Juridisk hjelp, støttekollegaordning og tilbudet på Villa Sana er gode eksempler. Og at det er behov for tilbudene er det liten tvil om. Og som både Ingunn Amble og Tone Houge Holter forteller, det er stadig flere leger som trenger støtte.
Nylig fikk Legeforeningen manglende gjennomslag for sin klage på den såkalte «Legelisten» i rettsapparatet. Leger må finne seg i at mennesker kan skrive anonymt om dem på nett. Med sosiale medier og publiseringsplattformer, er det en svært annerledes opplevelse å bli omtalt i media i 2022 enn det var for eksempel på 80-tallet.
Å få oppmerksomhet eller bli omtalt i media kan være en belastende opplevelse. Temaer knyttet til psykiatri, psykisk helsevern og psykiske lidelser er stadig oppe. Det finnes kolleger som velger å si ja til intervjuer, gir uttalelser fordi de ønsker det eller aktiv oppsøker media med sine meninger eller i en folkeopplysende hensikt.
Men det er også noen blant oss som har erfaringer med å bli omtalt i media uten at det springer ut fra et eget ønske eller er noe vi har samtykket til.
Medieomtale kan være ubehagelig. Det som står i avisen eller på nettet kan være negativt, kritisk, usaklig eller direkte feil. Påstander satt fram i media fra for eksempel misfornøyde pasienter, pårørende eller deres advokater, er umulig å kommentere på eller forsvare seg mot. Taushetsplikten gjelder også i slike situasjoner, og selv med opphevet taushetsplikt vil etiske vurderinger forhindre psykiatere fra å utlevere noens private opplysninger.
Det finnes psykiatere i Norge som har belastende erfaringer fra slike og liknende situasjoner. Vi har snakket med en av dem.
Kort oppsummert kan psykiaterkollegaen fortelle at det var en forferdelig opplevelse å havne i medienes søkelys. Som psykiater er man forberedt på å møte klager eller faglig kritikk, men personangrep var noe psykiaterkollegaen var fullstendig uforberedt på. – Faglig uenighet er det mulig å diskutere, men falske anklager og presseoppslag er en helt annen sak, forteller psykiaterkollegaen. I tillegg opplevde psykiaterkollegaen å få trusselbrev. -Medieoppslagene aktiverte nok noe hos mange med erfaring fra psykisk helserven, tror vår kollega.
- I min situasjon var det heller ikke hjelp å få i Legeforeningen, sier kollegaen. - Ikke dreide det seg om en feil jeg hadde gjort, heller ikke en klage eller arbeidskonflikt. Jeg opplevde å falle mellom alle stoler og støtteordninger. Kanskje kunne støttekollegaordningen vært til hjelp, men det ville forutsatt at de kollegene kunne endel om mediehåndtering.
For psykiaterkollegaen var det en erfaren kollega med praktisk sans og vilje til å drive oppsøkende støtte som ble redningen. Mens kolleger ellers holdt avstand, dukket denne ene kollegaen opp på døren, satte seg ved kjøkkenbordet og sa at de måtte legge planer. Hva er fakta, hva kan du gjøre noe med og hva kan du ikke gjøre noe med. Hva MÅ du gjøre, hva må du ikke gjøre. Alle dette diskuterte de i fellesskap, noe som bidro til at psykiateren stod så stødig som mulig gjennom alt som hendte videre.
Vår psykiaterkollega er ikke den eneste som har opplevd at kolleger trekker seg unna når det det stormer rundt en. Det er et paradoks, når alle psykiatere vet at sosial kontakt og fellesskap er beskyttende faktorer mot å utvikle psykiske helseplager etter belastende hendelser. -Jeg tror at ingen ville assosieres med meg, sier psykiaterkollegaen, - som om negativ omtale kan smitte.
Den ene gode kollegaen som stilte opp, var av avgjørende betydning for at psykiateren selv ikke har vært sykmeldt eller har fått psykiske ettervirkninger etter sin erfaring. Det er hun helt sikker på. – Venner og familie stilte heldigvis også opp, kan kollegaen fortelle.
Psykiaterkollegaens håp for alle som havner i belastende situasjoner er å få støtte fra en god kollega med erfaring. Kollegaen tror dessuten Legeforeningen gjør lurt i å sørge for at noen av støttekollegaene har erfaring i mediehåndtering og kan gi konkrete råd og veiledning. – Noen ganger hjelper det ikke bare å prate.
