Parallelle løp
Det tok ti år fra Ragnar Nesvåg påbegynte spesialisering til psykiatri til han ble ferdig. I løpet av tiden gjennomførte han også en ph.d og en post doc.
- Jeg fikk en fordypningsstilling på Vinderen, og var tilknyttet TOP og NORMENT ved Oslo universitetssykehus. Alle pasientene som kom til Vinderen med førstegangspsykose, ble det min jobb å inkludere i TOP. Det var spennende arbeid, men også krevende. Klinikknær forskning er viktig og morsomt, men det er ganske krevende å få innpass i klinikken selv om alle i utgangpunktet er positive. Erfaringen min har gjort at jeg har stor respekt for alle som holder på med den type forskning – og for dem som arbeider i klinikken hvor det forskes. Mye kreves av dem også.
Etter fullført ph.d., fortsatte Nesvåg på Vinderen i en post doc-stilling i 50%, som han kombinerte med klinisk arbeid.
- Forskningen utfordret meg, og det var lærerike år, selv om jeg ikke tenker at hjertet mitt ligger i forskning, i hvert fall ikke i det kvantitative feltet. Det var spennende å få drahjelp fra Ole Andreassen og være endel av det som skjedde i hans forskningsmiljø. Og å holde foredrag for tusen forskere i Davos var stort for en gutt fra Tau i Rogaland.
Etter hvert fortsatte han som forsker på Folkehelseinstituttet (Fhi).
- Jeg ble på Fhi i tre og et halvt år, men ble fristet av klinisk arbeid igjen. Jeg var innom både Nydalen DPS og Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål.
Legeforeningen
I 2017/2018, besluttet Legeforeningen å opprette en egen akse for de fagmedisinske foreningene.
En ny spesialrådgiverstilling for psykiater ble også etablert. I dag er det spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, Fredrik Skarderud, som har stillingen, og før han, Miriam Sandvik, spesialist i voksenpsykiatri. Ragnar Nesvåg var den første i jobben.
- Jeg visste egentlig lite om Legeforeningen før jeg begynte, og hadde ikke klart for meg forskjellen på de fagmedisinske foreningene og de andre, som Overlegeforeningen, Yngre legers forening og lokalforeningene.
Nesvåg opplevde stillingen som spennende og allsidig.
- Jeg fikk lov til å gjøre mye jeg syntes var gøy. Timingen var også god, da det på det tidspunktet var stor oppmerksomhet omkring psykisk helse. Helseministeren snakket om psykisk helse nærmest på innpust og utpust, og «den gylne regel» dukket opp. Innad i foreningen var det også et stort behov for å løfte fagfeltet.
Ulrik Malt var leder i foreningen da Nesvåg ble ansatt.
- Ulrik Malt bidro til å løfte foreningen i en mer akademisk retning enn tidligere. Vi etablerte blant annet en ressursgruppe som skrev en rapport.
Rapporten heter «Bedre psykiatri og rusbehandling», og ligger på Legeforeningens nettsider under publikasjoner. Rapporten ble vedtatt av Legeforeningens sentralstyre.
- Mye av det vi skrev i rapporten ble tatt med i Helse- og sykehusplanen den gangen. Det var for min del første gang jeg erfarte hvordan helsepolitikk kan utformes.
I Nesvågs tid i Legeforeningen ble fagstyret og fagaksen etablert.
- Det var en spennende prosess. Jeg må likevel si at fagfeltet psykiatri var alt for dårlig representert i foreningen. En omfordeling av årsmøtedelegater var helt nødvendig skulle foreningene innen psykiatri få noen som helst makt på årsmøtet.
Nesvåg syntes erfaring med «styre og stell», som han kaller det, var spennende, men opplevde også frustrasjon.
- Jeg hadde godt samarbeid med min leder og ledernivået over, men opplevde til en viss grad at faglige innspill den gangen ikke var så lett å få gjennom helt til topps.
Det tok også tid å komme helt inn i jobben.
- Det tredje og siste året var mest produktivt, vil jeg si. Miriam Sandvik, som overtok etter meg, fikk til mye. Det har skjedd en positiv utvikling i foreningen de siste årene.
Engasjement for legerollen
Da Nesvåg tok master i helseledelse ved Universitetet i Oslo, skrev han oppgave om legerollen i psykisk helsevern.
- Mange i mitt miljø hadde gått den masterutdanningen, så jeg ble inspirert, jeg også. Det var en spennende utdanning med interessant undervisning og dyktige medstudenter. Jeg synes jeg lærte mye.
Oppgaven ble publisert i Tidsskriftet.
- Jeg gjorde dybdeintervjuer med syv psykiatere. Selv om antallet er begrenset, kom utfordringene i fagfeltet tydelig fram. Alle løftet fram den todelte rollen som medisiner og psykoterapeut. I analysearbeidet fant jeg at psykiaterne kjente på entusiasme og glede for faget og arbeidet, men at de også opplevde stor frustrasjon knyttet til manglende rolleavklaringer.
Uklarhet knyttet til legerollen var til stede helt fra direkte pasientarbeid opp til ledernivå.
Fristelser og motivasjon
Nesvåg er i dag utlånt til Kunnskapsdepartementet. For andre gang er han sekretær for et regjeringsoppnevnt utvalg – «Skjermbrukutvalget». Han er utlånt fra Folkehelseinstituttet, hvor han har en avdelingsdirektørstilling.
- Fhi har gjennomgått store omorganiseringer de siste årene, så stillingen min er egentlig blitt overflødig. Avdeling for psykiske lidelser er lagt ned.
Klinisk arbeid har igjen fristet Nesvåg, og i desember skal han tilbake til Vinderen igjen.
- Da begynner jeg som overlege på akuttpsykiatrisk sengepost.
Han erkjenner at han har skiftet jobb ofte.
- Jeg har nok byttet mer enn mange andre, og kanskje oftere enn jeg burde. Men jeg lar meg lett friste av spennende muligheter. Jeg liker å prøve nye ting.
Nesvåg husker godt et intervju Ole Torp gjorde med Camilla Stoltenberg rett før pandemien. Stoltenberg hadde tre år igjen av sin lederperiode ved Fhi. Intervjuet inspirerte Nesvåg til å søke seg til Fhi.
- Da Torp spurte Camilla hva hun ville jobbe for, svarte hun «de vanlige psykiske lidelsene». Hennes sterke engasjement for psykisk helse inspirerte meg veldig. Dessverre – av mange årsaker – gjorde pandemien det svært vanskelig å drive med strategisk utvikling på psykisk helsefeltet.
Han kom til Fhi under pandemien. Hans mange idéer knyttet til videreutvikling av Avdeling for psykiske lidelser ble satt på vent grunnet behovet for ressurser knyttet til COVID-19.
- Jeg fikk til litt, men merket at jeg ikke trivdes så godt som leder. Da jeg fikk mulighet til å være fagdirektør på et høyere nivå, takket jeg ja. Min vurdering er at psykisk helse har vært stemoderlig behandlet i helseforvaltningen over lang tid, og jeg var opptatt av Fhis rolle med tanke på å skaffe til veie kunnskap om fagfeltet.
Forenkle og forbedre
Nesvåg hadde vært i kontakt med Helse-og omsorgsdepartementet (HOD) ved en tidligere anledning, så navnet hans var kjent i HOD. Med Hurdalsplattformen kom satsning på tematisering av psykisk helsevern, noe som medførte oppnevnelsen av et ekspertutvalg. Nesvåg ble spurt om å være sekretær for utvalget.
- Jeg svarte ja. Det var en spennende mulighet til å lære mer om hvordan helsepolitikk blir til.
Nesvåg tror tanken om tematisk organisering oppstod lenge før Hurdalsplattformen.
- Jeg kan huske den store helsedebatten fra Arendalsuka sommeren 2021. Jeg tror enkelte fagpersoner var sentrale i å påvirke politikerne til å tenke at tematisk organisering var en løsning for psykisk helsevern.
Samarbeidet med utvalgsleder Benedicte Thorsen-Dahl, beskriver han som svært godt.
Thorsen Dahl er tidligere intervjuet av Npf om utvalgsarbeidet. Nesvåg synes det var spennende med et utvalg sammensatt av fagpersoner med både klinisk og ledererfaring.
- Det var viktig for utvalget å ta med det beste fra idéen om tematisk organisering uten å bi mere katolske enn paven. Hovedmålet var å gjøre det lettere for folk å komme raskt til rett behandling. Mye av ordlyden fra rapporten vår er kommet med i de nye helseplanene og også nevnt i Statsbudsjettet for 2025. Det er også hyggelig når kolleger rundt om i landet sier at enkelte av prinsippene vi skisserte i rapporten har blitt brukt i lokal organisering av tilbudet. Trolig betyr det at forslagene er mulig å iverksette i klinisk praksis. Ekspertutvalget kom frem til at spiseforstyrrelser og ADHD er lidelser som egner seg for bedre organisering i spesialisthelsetjenesten mtp hvem som skal få behandling på hvilket nivå. I tillegg ble pasienter med psykoselidelser og stemningslidelser fremhevet som grupper som ville dra nytte av mer spisset kompetanse.
Utvalget understreket også at alle helseforetak må ha eksperter på de ulike typene behandling.
- Og behandlingen som tilbys må ha dokumentert effekt på lidelsen den tilbys for. Utvalget pekte også på viktigheten av at klinikere i større grad får tilbakemeldinger på hvordan pasienten opplever behandlingen og hvilken effekt behandlingen har for dem. Slik feedback stimulerer til kvalitetsforbedring.
Tidligere har tilgang på ressurser vært vektlagt mer enn kvalitet i behandlingen.
- Kvalitetsarbeid må inn i tjenestene i mye større grad. Motstanden mot å bli målt er stor blant mange fagpersoner, men det er en bevegelse fra skepsis til at folk synes det er rimelig og klinisk nyttig å innhente informasjon om hvordan det går med pasienten. Dersom kvalitetsarbeid inngår som en del av ledermøtene, ser man faktisk at det har betydning for hvor mange feil og pasientskader som skjer.
Nattevakt på Dale
Det var ingen selvfølge at Nesvåg skulle bli psykiater. Sivilingeniørstudier på daværende NTH var en opprinnelig plan, men møtet med flinke folk på kurs i Forsvaret satte han på andre tanker.
- Jeg vokste opp med en far som er psykiater. Først var han allmennlege. Han jobbet mye, og inntrykket mitt var at han ikke var så glad i jobben. Jeg tenkte derfor at jeg aldri skulle bli lege, men gå på NTH. Men så måtte jeg i militæret først. Jeg tok et kurs på ett og et halvt år, og i løpet av den tiden traff jeg mange inspirerende og flinke folk. De åpnet øynene mine for at sivilingeniør og jus ikke var de eneste alternativene.
Med et halvt år igjen av skoleåret, tok Nesvåg jobb som lærervikar på Finnøy utenfor Stavanger i seks måneder. En kollega lurte på om Nesvåg ikke var interessert i å ta noen nattevakter på Rogaland psykiatrisk sjukehus, mer kjent som Dale.
- Jeg tenkte at det kunne være fint, og skaffet meg jobb der ved siden av. Menneskene innlagt på Dale den gangen var veldig, veldig syke. Jeg ble interessert i dem. Så da ble det medisinstudier likevel. For å bli psykiater. Heldigvis hadde jeg karakterer til å komme inn.
Underveis i studiene var det mange fag som fanget Nesvågs interesse.
- Jeg likte nevrologi og indremedisin, og også kirurgi. Jeg jobbet en periode på skadelegevakten i Oslo under studiet, og trivdes også godt på kirurgisk avdeling i Arendal i turnus.
Etter turnus vendte han tilbake til Oslo, og begynte å arbeide på allmennlegevakta. Igjen var det tips fra kjente som førte han inn i psykiatrien.
- Etter ett og et halvt år, møtte jeg kullkamerat Kari Winger. Hun jobbet på Vor Frue hospital og spurte om ikke jeg hadde lyst til å begynne der. Uka etter var jeg på intervju og ble tilbudt jobb. I tillegg til Kari, fikk jeg jobbe sammen med Tore Buer Christensen og Per Håkon Eikeseth. Etter hvert kom psykologspesialist Inger Selvaag og psykiater Hallvard Fanebust. Det var et fantastisk kollegium, og kollegene på Vor Frue hadde stor betydning for at jeg fortsatte i psykiatrien. Jeg opplevde i grunnen å komme hjem.
Nesvåg er i ettertid litt skeptisk til hvor kort tid det tok for han å bli en ressurs.
- Jeg tror ikke det tok mer enn tre måneder før jeg ble sett på som erfaren. Jeg var jo ikke det. Men det er kanskje slik som Jon Monsen en gang sa det – jeg tror det var han - «De fleste pasienter går det bra med uansett. Det som skiller klinten fra hveten, er når du som terapeut må gjøre noe annerledes»
Betydningen av relasjoner
På spørsmål om hva Nesvåg gjør for å ta vare på seg selv, kommer svaret i mange varianter, men handler alltid om gode relasjoner og å ha fortrolige venner.
- Jeg trenger gode mennesker rundt meg, både på jobb, på fritiden og hjemme. Det er også meningsfullt å jobbe med mennesker, enten det er med elever på Finnøy eller pasienter i psykiatrien. Det som gir meg påfyll er gode møter med mennesker.
Han er også opptatt av at det er viktig å vite hva som gir energi og hva som tapper, både profesjonelt og på fritiden. Selv har han brukt tid på å finne hva som motiverer og hva som tærer på kreftene.
- Jeg har hatt noen opplevelser med det jeg vil karakterisere som karrige arbeidsforhold. Miljøer det er vanskelig å få innpass i. Jeg kom meg gjennom de periodene, men ønsker ikke flere slike opplevelser.
Å ha folk rundt seg som han også kan tulle og tøyse med, er viktig for Nesvåg.
- Og så tenker jeg det er viktig å vite når man selv skal be om hjelp.