Allsidig og engasjert
I desember 2022 presenterte Npf et intervju med psykiater og professor Jan Ivar Røssberg om hans engasjement innen psykiatrifaget. . Siden den gang har han også gjestet Psykiateren. I episode 10 snakker han om terapiforskning under overskriften «Hvorfor hjelper det å snakke om det».
I tillegg til å være forsker og veileder, er han aktiv i samfunnsdebatten med foredrag, intervjuer og debattinnlegg. Nå har han ytterligere en posisjon, nemlig styremedlem i Norsk psykiatrisk forening.
- Jeg ble kontaktet av lederen i valgkomiteen med forespørselen. Det var ikke nødvendig med betenkningstid for min del. Jeg tenkte umiddelbart at «dette har jeg lyst til å være med på». Styret i Npf har vært synlige og aktive de siste årene, og jeg tror at nå mer enn noen gang er det viktig å være med i faglige diskusjoner og debatter i offentligheten. Det arbeidet har jeg lyst til å bidra i.
Røssberg har vært psykiater i nærmere 20 år. Han opplever at det har skjedd store endringer de siste årene som gjør at det er behov for å jobbe for å definere psykiaterens rolle i behandlingsapparatet.
- Psykiateren har en viktig rolle i systemet, men er under press.
Holde kunnskapsfanen høyt
Røssberg har selv arbeidet klinisk i mange år, og er nå blant annet overlege på enhet for behandlingsforskning ved Oslo universitetssykehus. Han er opptatt av at kunnskap om behandling må brukes aktivt.
- Vi har mye kunnskap om hvilken behandling som virker ved ulike lidelser. Jeg brenner for at vi aktivt må bruke den kunnskapen. Inntrykket mitt er at det glir litt ut – at det er litt tilfeldig hvilken behandling mennesker får. Vi har mye kunnskap om betydningen av pårørendeinvolvering, vi kan ganske mye om mange samtaleterapiformer og det finnes mye forskning på medikamentell behandling.
Det bekymrer han at forskrivning av antidepressiva har gått ned med 25% uten at det nødvendigvis er faglige begrunnelser for nedgangen.
- I Nederland skal de undersøke om det er sammenheng mellom økning i suicidalitet og redusert bruk av antidepressiva.
Det bekymrer han også at det spres mange usannheter i media. Men han er også skeptisk til mye av det som publiseres i vitenskapelige tidsskrifter.
- Selv i veldig gode tidsskrifter dukker det opp det jeg vil kalle «bullshitforskning». Falsk informasjon, rett og slett. Når slikt brukes som argumenter i debatter, er vi på gal vei. Å trekke fram anekdoter og enkelthistorier hører heller ikke hjemme i vitenskapelige sammenhenger. Det betyr ikke at enkeltpersoners historier ikke har betydning for den det gjelder, men historiene i seg selv kan ikke brukes som argumenter på akademisk nivå.
Han kjenner på ansvar for å bidra.
- Vi lever i en spesiell tidsalder. Organisasjoner som «Flat earth society» er aktive på sosiale medier, men organisasjoner som tar til motmæle og forklarer at jorda er rund, finnes ikke. Selv om det viser seg at det faktisk trengs.
Persontilpasset behandling
Røssberg har et sterkt engasjement for at pasienter må få virksom behandling.
- Jeg synes vi skal jobbe mer for det. Vi trenger neppe å bruke mer tid og krefter på å utvikle 5. og 6. generasjons kognitiv terapi, men bruke ressurser på å finne ut hvem skal ha en viss type behandling og hvem som ikke skal ha. Behandling som ikke virker, må vi ta bort. Det er viktig at vi tør å skifte metode, også til metoder vi kanskje selv ikke føler oss som eksperter på, hvis pasienten ikke har effekt av den behandlingen vi har startet opp med.
Han synes ikke det er god nok kultur for å holde en kontinuerlig diskusjon gående om virkning og mangel på virkning.
- Vi må være på. Når noen kommer med utspill som ikke er i tråd med internasjonal forskning, må vi si ifra. Det er ingen andre som kan gjøre det. Det vil alltid finnes folk som vil argumentere mot oss, men det kan egentlig bare være skjerpende. Kanskje kan det få oss til å sjekke data én gang til. Men vi har et ansvar for å delta i den offentlige debatten med faglig oppdatert kunnskap.
Røssberg heier på alle diskusjoner som foregår i media.
- Når det gjelder tvang, for eksempel – jeg heier på alle diskusjoner selv om jeg kan være uenig med den som starter diskusjonen. Tvang må og bør diskuteres hele tiden. Jeg håper selvsagt at argumentasjonen kan foregå i cortex og ikke i følelsene, men uansett er det bra med diskusjoner fordi diskusjonene bidrar til at tematikken holdes oppe hele tiden.
Han mener også at det er uheldig hvis fagfolk ikke klarer å trekke ut viktige poenger fra innlegg fra pasienter og organisasjoner som er misfornøyde med psykiatrien i Norge.
- Man kan bli ganske overveldet av mange av de innspillene som kommer, men hvis vi hadde klart å plukke ut noe av det som sies – kall det gjerne mikroutdrag – kunne vi kanskje fått viktige bidrag til forbedring.
Ikke veldig komplisert
Røssberg har ansvaret for psykiatriundervisningen til medisinstudentene ved universitetet i Oslo. Han mener budskapet til studentene er enkelt.
- Det er ikke så veldig komplisert å være lege. Mye handler om kommunikasjon. Leger må møte mennesker på en vanlig og human måte. Teori og skjemaer må være i bakgrunnen. I møte med det enkelte menneske er det viktig å vise at man er interessert i hjelpe. Man må spørre seg hva som skal til for å hjelpe akkurat den personen der og da.
Han har møtt pasienter som ikke har orket å ta imot poliklinisk behandling på et DPS fordi vedkommende ikke maktet å fylle ut alle skjemaene innledningsvis.
- Skjemaveldet er helt håpløst. Men bruk av skjemaer er ikke enten – eller. Skjemaer kan være til hjelp, men da som et utgangpunkt for, eller som del av, en dialog mellom pasient og behandler. Aldri som ren avkrysning. Helt avgjørende er det også at den som skal svare på spørsmålene har tillit til den som stiller dem – tillit til at behandleren vil dem vel.
I forskningsstudier har han opplevd at respondenter har spurt om å få intervjueren som behandler etter et forskningsintervju.
- Det viser at pasienter kan oppleve skjemaer som nyttige når spørsmålene blir stilt på en god måte av en person med empati. Spørsmålene i seg selv kan være fine når de blir stilt i en riktig sammenheng.
Skjemaer og utredning må ikke gjøre at det tar for lang til å komme i gang med behandling.
- Mitt mål er alltid at pasienten allerede etter første time har noe med seg ut fra samtalen som er til hjelp. Det må være en selvfølge at vi tror på det vi holder på med og at vi evner å installere håp hos pasienten. Å ha en avklaring mellom terapeut og pasient innledningsvis er også veldig nyttig.
Han er ellers svært opptatt av hvordan folk har det i livene sine.
- Hvis ytre faktorer som et sted å bo og mat å spise ikke er på plass, er det ikke så mye hjelp i en ukentlig samtale hos psykiater. I et forskningsprosjekt et sted i Afrika, tilbød de en gruppe mennesker ukentlig psykoterapi og en annen gruppe ti dollar i uka. Det er ingen overraskelse at det var best utfallsmål hos dem som fikk penger. Mennesker trenger mat og trygghet. Det har vært snakk om «borgerlønn». Det er interessant.
Spennende fag
Psykiatri er et spennende fag, og Røssberg jobber for at flere skal oppdage det.
- Jeg ønsker å bidra til at medisinstudenter og LIS 1 skal forstå hvor interessant faget er. Enten det er gjennom samtaler, medisiner eller pårørendearbeid, klarer vi å hjelpe mange mennesker.
Han synes psykiatere skal ha høye forventninger.
- Ja, jeg synes vi skal ha høye forventninger til oss selv om at vi skal klare å hjelpe mennesker med ulike psykiske lidelser. Vi skal bruke alle de verktøyene vi har i kassen, og vi må lære oss nye ting når det vi kan ikke strekker vil. Da må vi spørre oss om pasientene skulle hatt noe annet – noe vi selv ikke kan, kanskje? Da må vi se til andre. Vi skal ikke gi oss før vi er i mål. Vi må prøve alt.
Han sammenlikner gjerne med fastlegers utrettelig innsats for å få kontroll på en pasients blodtrykk.
- Du vil aldre høre en fastlege si at «blodtrykket ditt gikk dessverre ikke ned, så da gir jeg opp» etter å ha prøvd et eller to tiltak. Nei, de prøver andre ting.
Aldri angret
Jan Ivar Røssberg har aldri angret på at han ble psykiater.
- I tillegg til at vi faktisk har mulighet til å hjelpe mange mennesker, er det et fag med en fantastisk bredde. I vårt fag kan vi jobbe med biologi og biomedisinske aspekter, vi kan jobbe med sosiale forhold og vi kan jobbe psykoterapeutisk.
Han synes det er rart at det i perioder har vært vanskelig å rekruttere til faget.
- Heldigvis er det tegn på at det er i ferd med å snu. Jeg tror mange oppdager, for eksempel i tredelt turnus, at psykiatri ikke er som de trodde. Det eneste du egentlig trenger som utgangspunkt, er at du liker mennesker og å snakke med mennesker.
Selv husker han fremdeles et øyeblikk fra helt tidlig i karrieren.
- Jeg satt i hagen uten for akuttpsykiatrisk avdeling sammen med en pasient. Vi hadde en fin samtale. Jeg husker godt at jeg tenkte «Dette liker jeg. Jeg har funnet min plass».
Han trives fremdeles godt med plassen sin i psykiatrien, og nå med det nye vervet i styret i Npf.
- Jeg synes foreningen er aktiv på positiv måte. Faget blir synliggjort og viser hvor spennende faget er. Jeg opplever ikke på noen måte at vi psykiatere er i noen identitetskrise, slik jeg har hørt noen hevde. Vi er i utvikling, og det skal vi være, og vi må jobbe for å finne vår rolle i et samfunn og fagfelt som også er i utvikling. At det finnes ulike meninger, tenker jeg bare er et uttrykk for kompleksiteten i faget. Kompleksitet må vi tåle.