Her forteller han hvordan han, ganske så tilfeldig, endte med å studere medisin. En forelesning skulle være avgjørende for hvilken spesialitet han valgte.
Se videointervju.
Inspirert av min far, som hadde vært på kongress i USA (og kjøpt en utrolig kul Sony walk-man), slo jeg som sjuåring fast at jeg vil bli lege, for da får jeg reise mye! Interessen for å bli lege dabbet noe av, og på gymnaset stod realfag høyt i kurs med planer om å reise til CERN for å studere partikkelfysikk.
Da søknadsfristen for de ulike universitetene nærmet seg, var jeg ikke helt overbevist om at et liv som fysiker var det jeg ønsket meg mest, og søkte også på medisin. Etter en sommerferie med mye tenkning, valgte jeg medisin og som bergenser falt valget på UiB. At nevrokirurgi ble min retning, var relativt tilfeldig. En introduksjonsforelesning av Knut Wester på 2. studieår med demonstrasjon av en pasient med parkinson som var operert med talamusstimulator, ga meg det nærmeste jeg har vært en religiøs åpenbaring. Fra da av var Nevrokirurgisk avdeling mitt primære oppholdssted i studietiden, dels som overivrig student, dels som NFR-stipendiat. Etter endt turnustjeneste (hvor jeg en liten stund vurderte infeksjonsmedisin; eneste reelle alternativ til nevrokirurgi) var jeg tilbake som PhD-stipendiat på samme avdeling, hvor jeg etter hvert ble spesialist i nevrokirurgi.
Interessen fra realfagene sitter nok noe igjen, for vaskulære problemstillinger og hemodynamikk er den delen av faget som ligger mitt hjerte nærmest. Ikke et øyeblikk har jeg vært i tvil om at valget av studium og senere spesialitet var riktig. Partikkelfysikk er nok spennende når det dukker opp en ny partikkel her og der, men hjernen er så mye mer enn bare enkeltceller (og elementærpartikler). Jeg føler meg utrolig privilegert som hver dag får arbeide med den mest komplekse struktur som finnes.
Artikkelen er publisert i Tidsskrift for den norske legeforening.