Spesialitetsstruktur
Spesialitetsstrukturen for leger vil endre seg vesentlig i årene som kommer. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet utredet løsninger for fremtidig spesialitetsstruktur for leger. Hdir har nylig sendt sin tilråding videre til HOD for politisk beslutningstaking. Endelige konklusjoner er derfor fortsatt uklare, men flere Helseforetak begynner allerede å forberede seg på en ny fremtid – ikke minst vårt eget. Dette handler om mye mer enn spesialistutdanningen. Det handler om hvilke sykehus vi skal ha.
En av de store endringene blir trolig at vi forlater grenspesialiseringen i kirurgi og medisin, og disse blir til hovedspesialiteter. Utdanningen går over tre moduler der den søknadsbaserte turnustjenesten bakes inn i de første 18 mnd av spesialiseringen (modul 1). Innhold og varighet i turnus blir det samme som i dag med indremedisin, kirurgi og eventuelt psykiatri. Deretter kommer modul 2 med en felles faglig kompetanseplattform for nærliggende grupper av fag. Modul 3 blir et spesialiseringsløp som er spesifikk for den enkelte spesialitet. Dette vil forkorte utdanningstiden – spørsmålet er hva man mister på veien. Den samlede utdanningstid i ny indremedisinsk (sub)spesialitet vil i utgangspunktet bli redusert med ca 2 år, til 3 år felles tjeneste (i modul 2) for alle indremedisinske spesialiteter, pluss modul 3 med minimum 2 år spesifikt for den enkelte spesialitet. Man overgår til gjennomføring av læringsmål mer enn fokus på tid.
Gruppeføringene av utdanningsavdelingene (gruppe 1 og gruppe 2) foreslås opphørt, og man avvikler mulighetene for ikke-obligatorisk sideutdanning. Spesialitetskomiteene fra Legeforeningen mister sin oppgave og legitimitet. Forhåpentligvis består Turnusrådet, dog kanskje i ny språkdrakt. Helsedirektoratet ønsker å opprette sine egne komiteer knyttet til den enkelte spesialitet, som skal vurdere tjenestesteder og søknader til spesialitetene. Det blir interessant å følge med på om Hdir klarer å bygge opp disse nye komiteene over samme lest som dagens spesialitetskomiteer med god geografisk fordeling, tilstrekkelig innslag fra mindre sykehus, med Lis-representant og med sterke, uavhengige fagfolk.
Ved mindre sykehus har breddekompetansen hos dagens kirurger og medisinere vært viktig for en allsidig lokalsykehuspraksis, og for å kunne opprettholde et kirurgisk og medisinsk bakvaktsjikt. Dette forutsetter adekvat utdanning for Lis og en tilfredsstillende turnustjeneste. Sist og aller viktigst – dette handler om hvilket tilbud vi skal gi til lokalsykehuspasientene.
Balansen mellom nærhet, kvalitet og trygghet er vanskelig. Det er neppe noen overraskelse at Troms legeforening er skeptisk til forkortet spesialistutdanning. Dette kan medføre redusert breddekompetanse og tap av vaktfunksjoner ved lokalsykehusene våre. Vi mener at mulighetene for å opprettholde gode lokale fagmiljøer er vesentlig bedre i dag enn for en del år siden. Med felles prosedyrer og nasjonale retningslinjer på nett, felles elektronisk pasientjournal, felles røntgenbilder og med mulighet for å sende video, lyd og monitorering mellom akuttrommene i de ulike sykehusene i regionen, er ikke spesialisthelsetjenesten hva den en gang var. Ambulansene i UNN kan nå sende alle vitale parametre fra sine monitorer/hjertestartere direkte inn til akuttmedisinerne på sykehus – på deres mobiltelefoner. Internundervisningen på anestesiavdelingen ved UNN Tromsø der jeg selv jobber, video-overføres to ganger i uken til lokalsykehusene i regionen som ønsker å følge med. Dette gir mulighet for toveiskommunikasjon med lyd og bilde til våre noe mer isolerte kolleger i Hammerfest, Narvik, Harstad og Sandnessjøen. Konferansen etableres på et par minutter. Muligheten ligger der også hvis det haster. Simulatortrening brer om seg i alle kirurgiske miljøer, og utbyttet blir bedre og bedre. Per i dag kan robotbilder eller laparoskopibilder fra operasjon i UNN Tromsø, sirkulere trygt og i realtime til kirurgkollegiet på deres møterom. Dette kan for så vidt også sendes til eller mottas fra et av lokalsykehusene i området, eller fra en operasjonsstue til en Ipad eller laptop der kanskje en regional bakvakt følger med. I UNN er vi helt i front når det gjelder å utvikle systemer som skal gi kirurgen litt ekstra hjelp hvis man står fast uansett lokalisasjon. Nasjonalt senter for telemedisin er rådgiver for et stort telementoringprosjekt i den amerikanske kirurgiforeningen. Det blir interessant å se om norske myndigheter lar denne rivende utviklingen få betydning også for norsk sykehusstruktur og synet på lokalsykehuskvalitet i forbindelse med nasjonal sykehusplan og ny spesialitetsstruktur.
Vi i Troms legeforening har spilt inn behovet for et overgripende kompetanseområde innenfor akuttkirurgi og akuttmedisin som en valgfri modul 4 på toppen av hhv en kirurgisk eller medisinsk spesialitet. Slik kan spesialister innenfor flere kirurgiske fag bli vaktkompetente for de vanlige akuttkirurgiske lidelsene slik at man kan bidra i et kirurgisk bakvaktsjikt på lokalsykehusene. Tilsvarende innenfor indremedisin. Dette mener vi vil være langt mer formålstjenlig og gjennomførbart enn å utvikle en ny spesialitet i mottaks- og indremedisin (MOM).
Åpenhetskultur
UNN har nylig publisert resultatene fra pasientsikkerhetsmålingene som ble utført tidligere i år. Over 70 % av ansatte med pasientnært arbeid svarte. Målingene er en del av en nasjonal strategi for å fremme verdier, holdninger, oppfatninger, kompetanse og adferdsmønstre som får betydning for hvordan sikkerhet prioriteres i pasientbehandlingen. Hovedresultatene fra UNN er vedlagt nederst på siden.
Det er verdt å legge merke til at kun 42,4 % av de ansatte mener at sykehusledelsen aldri gjør noe som de vet kan gå ut over pasientsikkerheten*.
Nesten alle utrednings- og behandlingsvalg i helsetjenesten er heftet med usikkerhet. For noen er det tekniske utfordringer som dominerer. Vi jobber ofte under tidspress, og det er mange parametere som skal vurderes fortløpende – natt og dag. I tillegg skal vi selvsagt være omsorgsfulle og tilstede ovenfor pasienten – og våre kolleger. Kunnskapstilfanget er stort, og ny kunnskap og nye prosedyrer utvikles kontinuerlig og er krevende å holde oversikt over. Sist jeg talte, hadde UNN 17 000 prosedyrer i det interne kvalitetssystemet Docmap.
Det er menneskelig å feile, og det kommer vi til å gjøre alle sammen. Spørsmålet er hvordan vi selv håndterer en feil, og hvordan vi blir fulgt opp av våre ledere. I ettertid vil det ofte bli diskusjon om hvilke forutsetninger man hadde og hvilke vurderinger som ble gjort før man handlet i den konkrete situasjonen man sto i der og da. Stress påvirker oss alle. Det er viktig at man erkjenner eventuelle feilgrep, og bringer kunnskapen om det inn i systemet som er etablert slik at alle kan lære og dermed redusere risikoen for at noe lignende skal kunne skje igjen. I den sammenheng blir meldekulturen avgjørende. Det enkelte helsepersonell frykter gjerne reaksjoner fra tilsynsmyndighetene, fra sine kolleger og fra sin leder. Det må vi bort fra! Vi må løfte fokus på læring og system – ikke skyld. Det må bli enkelt å registrere hendelser, og lederne må håndtere dette på en åpen og betryggende måte.
I en kompetansebedrift der vanskelige vurderinger og stressende situasjoner er en del av normal klinisk praksis, og der stadige omstillinger og innsparinger utfordrer arbeidsmiljø og kvalitet - bør resultatene fra UNNs undersøkelse om pasientsikkerhetskultur bekymre oss alle. Vi er avhengige av et sykehus som er trygt og velfungerende på alle nivå, der de som står frem med uheldige opplevelser blir tatt vare på - ikke støtet bort.
***
GOD JUL
Jeg vil på vegne av styret i Troms legeforening benytte anledningen til å ønske dere alle en fredfull jul og et godt nytt år. En spesiell hilsen går til de av dere på vakt i grisgrendte kommuner eller heftige vakter i sykehusene – som tar støyten (også) i år!
Vennlig hilsen
Jo-Endre Midtbu
Leder
* Denne delen av teksten ble endret 15.01.15. Se her for detaljer.