Høring - NOU 2011:6 Et åpnere forskningssystem

Kunnskapsdepartementet 

Høring NOU 2011:6 - Et åpnere forskningssystem  

Viser til Kunnskapsdepartementets høring sendt 30. mai 2011.  

Departementet ønsker tilbakemelding på problemstillinger og løsninger Fagerbergutvalget drøfter, og særskilt på forslag om å etablere et sett med indikatorer.  

Legeforeningen har sendt høringen til relevante organisasjonsledd. På generelt grunnlag mener Legeforeningen at tar opp viktige elementer i det norske forskningssystemet, men vil særskilt kommentere:  

• Utvalgets anbefalinger om endring i finansieringssystem (med fokus på effekter for helseforskning)
• Forslag til norsk målebarometer (valg av indikatorer)
• Resultatbasert finansiering (RBO), grunnfinansiering og behovet for fri forskning
• Vurdering av forskningsvilkår (effektiv utnyttelse av ressurser)  

Nærmere om forslag til endringer i finansiering
I innstillingen konkluderer Fagerbergutvalget at det er behov for et forskningssystem som er mer åpent for mangfold og konkurranse. Majoriteten av midler til helseforskning kanaliseres gjennom helseforetak. Utvalget mener kravet om at prosjektleder må være knyttet til helseforetaket for at en søknad skal vurderes, er til hinder for fri konkurranse. Løsningen er å fordele en større del av helseforskningsmidlene gjennom åpne konkurranser i Forskningsrådet eller gjennom opprettelse av et eget nasjonal helseforskningsråd. Dette innebærer å flytte midler ut av helseforetakene hvor hovedstrømmene av helseforskningmidler nå kanaliseres.  

Legeforeningen er enig i at tilgjengeligheten til midler for alle forskere kan bedres, men mener utvalgets forslag kan få svært uheldige konsekvenser. Som det står i innstillingen er det øremerkede tilskuddet til FoU via HOD på 458,8 mill., mens det totale beløpet i 2010 FoU utgjorde 2,1 mrd. Kun 18 % av de totale FoU midlene ble (tall fra 2009) hentet fra eksterne forskningsmidler. Foretakene har et lovpålagt ansvar for å drive forskning, og en stor del av midler til medisinsk forskning er et resultat av at helseforetakene selv prioriterer dette innenfor tilgjengelige driftsmidler. Legeforeningen er redd for at en sentralisering av midlene vil svekke helseforetakenes insentiv til å prioritere forskning, samt medføre mindre forutsigbarhet i den desentraliserte, pasientnære og kliniske forskningen. Legeforeningen mener også at finansiering via helseforetakene har medført at leger har fått en konkurransedyktig lønn i en stipendiatperiode (viktig for rekruttering).  

Legeforeningen mener man kan oppnå tilsvarende fordeler som utvalget etterlyser, ved å benytte seg av modellen som brukes i Midt-Norge.  

”I Helse Sør Øst og i Helse Vest må søker være ansatt ved, ha en formell tilknytning til et helseforetak i regionen eller en institusjon som har avtale med det regionale foretaket. For Helse Nord gjelder det samme som en hovedregel. I Helse Midt-Norge kan også ansatte ved universitet og høgskoler søke. (...) HOD har i et eget brev krevd at alle søknader skal være forankret hos ansatte i et helseforetak. Alle regioner praktiserer nå dette med unntak av Helse Midt-Norge. De mener selv at de er helt avhengig av NTNU for å bygge opp en sterk forskningsaktivitet i foretakene og ønsker ikke å legge vekt på at hovedsøkeren er ansatt når prosjektet ellers er i tråd med hva regionene skal forske på”[i].  

I denne løsningen ligger det en forståelse av at Universiteter og høgskoler som driver undervisning og forskning i helsevitenskaplige fag må kunne anses som “samarbeidende institusjoner” med de regionale helseforetak. Det er derfor mulig også for forskere herifra å søke om midler i helseforetaket.  

Mer om indikatorer i foreslått forskningsbarometer
Legeforeningen mener det er viktig å se på sammenhengen mellom mål, ressurser og forskning. Å utvikle gode målesystemer er derfor et av flere viktige virkemidler for styring og kvalitet i helsetjenesten. Likevel knytter det seg en del utfordringer til måling av forskning:

• Å knytte utvalgte indikatorene til fordeling av FoU utgifter er problematisk siden det ikke nødvendigvis er en årsakssammenheng mellom utgifter i én tidsperiode med resultater i en annen. Dette gjelder spesielt for medisinsk grunnforskning der det tar lang tid fra man starter forskning til man ser anvendbare resultater. Anvendt medisinsk forskning vil dermed kunne fremstå i bedre lys enn fri grunnforskning.
• Måling av forskningsproduksjon i foreslått barometer baseres i stor grad på bibliometriske data. Det er et usikkert mål, og det hefter seg store svakheter til å kvantifisere vitenskapelig produksjon og kvalitet (“tellekant systemet”). F.eks. øker publikasjonspoengene i et tellekantsystem dersom en artikkel går inn i “high impact” – tidsskrifter, men det kan være vanskelig å få inn klinisk forskning i slike tidsskrifter.
• Ensidig bruk av forskningsbarometre som belønningssystem kan således føre til at forskere velger forskning som sikrer publisering for slik å få tilgang til midler (“minste motstands vei”).
• Dersom forskningsresultater skal prises i henhold til samfunnets investeringer, må det legges en mer helhetlig vurdering til grunn. Både i Storbritannina og USA arbeides det med å utvikle andre utkommemål enn tellekanter for å vurdere effekt av forskning, f.eks. skapte arbeidsplasser og vitenskapelig, økonomiske og sosiale effekter over et vist antall år.   

Nærmere om resultatbasert finansiering og basisfinansiering
Forskningsgjennombrudd er ofte resultat av uforutsigbare funn og av fri forskning. Videre kan refleksjon over de etiske og samfunnsmessige implikasjoner av forskningsfunn være like viktig som selve forskningsproduksjonene. Det kan være vanskelig å vurdere hva som er god kvalitet i forskning og god kvalitet kan ikke alltid måles kvantitativt. Legeforeningen mener alle disse tre hensynene tilsier at resultatbasert ressurstildeling bør begrenses og basisfinansieringen av norsk medisinsk forskning sikres. Det er behov for å styrke grunnfinansiering til universitet og høyskolesektoren. Legeforeningen vil særskilt trekke frem grunnfinansieringen av allmennmedisinske forskningsenheter og forskning i primærmedisin som viktig.  

Nærmere om rekruttering og dr gradsutdanningen
Legeforeningen er enig i at det er behov for å øke satsningen på kvalitet i forskerutdanningen. Dette er viktig for å øke kvaliteten i forskningen og sikre rekruttering. Fagerbergutvalget peker på at erstatningsbehovet av doktorgradskandidater er spesielt stort i teknologiske fag, siden etterspørselen er stor utenfor akademia. Samme tendens gjelder også for medisin. Det er f.eks. et stadig større krav om doktorgrad i overlegestillinger ved universitetssykehus.  

Samtidig som det er et større behov for medisinske doktorgrader, er den relative andelen av leger med doktorgrad synkende.  Økningen i medisinske doktorgrader skyldes inntog av andre yrkesgrupper, og Legeforeningen mener det er viktig med tiltak som også øker lege andelen. Dette er viktig både for forskning, og for undervisning og veiledning av lege studenter.  

Legeforeningen støtter en satsning på forskerskoler, og anbefaler å knytte stipendiater til prosjekter som er ledet av gode forskere. Et annet viktig tiltak som bør vektlegges i forhold til økt kvalitet og økt gjennomføring av doktorgradsutdanninger, er oppbygging av et veiledningskorps med god veiledningskompetanse. Legeforeningen mener også det er meget viktig for rekruttering at det finnes en synlig karrierevei for legeforskere. I denne sammenheng vil Legeforeningen spesielt peke på behovet for flere post.doc stillinger.  

Nærmere om forskningsvilkår
Utvalget viser til at utilfredsstillende forskningsvilkår og trekker frem tid og driftsmidler som to hovedutfordringer. Legeforeningen vil støtte opp under vurderingen av manglende ressurser og tid til forskning, og ser at det kan være fornuftig å gjøre en vurdering av tidsbruken blant forskere i Norge. Samtidig kan forslaget om en prøveordning for automatisk tildeling av driftsmidler til aktive forskere medføre innføring av en ny byråkratisk ordning som ikke nødvendigvis har en positiv effekt.  

En reduksjon av forskningstid blant ansatte med lav publisering (vurdert etter ordningens kriterier) kan svekke nødvendig forskningsbasert undervisning. Videre er ikke nødvendigvis høy publiseringsvolum ensbetydende med forskning av høy kvalitet. Legeforeningen mener at manglende tid også kan tilskrives et stadig større krav til administrative oppgaver for legen, og ikke bare manglende driftsmidler. Papirarbeid spiser av tid til både forskning og pasientbehandling. Tiltak som kan minske tiden til administrasjon hos vitenskapelige ansatte kan være vel så viktig for frigjøring av tid til forskning og undervisning.  

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Riise
generalsekretær

Bjarne Riis Strøm
Fagdirektør 


Ida Waal Rømuld
salsbehandler