Høring - Nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av TMD (tyggemuskulatur- og kjeveleddsplager

Helsedirektoratet 
Postboks 7000 St. Olavs plass
0103 Oslo  

Høring - Nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av TMD (tyggemuskulatur- og kjeveleddsplager) .  

Det vises til Helsedirektoratets brev av 18.3.2016.  

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt i oppdrag til Helsedirektoratet å utarbeide en veileder for pasienter med TMD (temporomandibulær dysfunksjon).  

Forekomst av TMD oppgis mellom 3-15 %, men av disse er det bare 5-10 % som trenger behandling. De fleste av de som trenger behandling, trenger bare en kort periode med lette analgetika eller NSAIDs. Veilederen utelater å fremheve at 90-95 % av alle som får TMD symptomer, ikke trenger behandling eller tiltak.  

Når man leser veilederen får man inntrykk av at alle med slike symptomer skal gjennom en introduserende utredningspakke med standardisert anamnese, spørreskjema osv. Realiteten er at dette er vanlig forekommende i klinisk hverdag og at slike plager håndteres med ordinære kliniske ferdigheter. I de relativt få tilfeller man får vedvarende plager kan det være behov for mer omfattende tiltak.  

Legeforeningen mener at retningslinjene bør omskrives slik at de er forbeholdt pasienter med vedvarende plager hvor det kan være aktuelt med videre utredning og behandling. Dette for å unngå uhensiktsmessig utredning av en tilstand som vanligvis er forbigående.  

Under terapianbefalinger nevnes bl.a. akupunktur og manipulasjonsbehandling, selv om dokumentasjonen som støtter slik behandling er svak. Enkelte av anbefalingene mener vi bør frarådes. Å utføre kirurgi, med irreversibelt resultat og hvor det ikke finnes dokumentasjon på effekt, bør ikke anbefales.  

Vi ser at det kan gjøres litt arbeid med det språklige. Man kan få inntrykk av at man leser en veileder for diagnose og ikke et vanlig forekommende symptom. Pasienter med disse symptomene har også flere komorbide tilstander. Ofte vil smerter og dysfunksjon være en konsekvens av grunnlidelse. Det er da naturlig å forsøke å behandle grunnlidelse og derigjennom oppnå bedring i TMD.  Dette bør tydeliggjøres i veilederen. Det er satt opp et avsnitt med diagnoser, diagnosekoder og diagnostiske kriterier for TMD. Legeforeningen vil påpeke at TMD ikke er en diagnose med en diagnosekode, men et symptom/symptomkompleks.  

Med hilsen
Den norske legeforening