Høring av forslag til endringer i barnevernloven: Kompetanse, varsling til fornærmede eller etterlatte og regulering av bruk av sakkyndige i barnevernet og rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet

Legeforeningen støtter regulering av bruk av sakkyndige i barnevernssaker og tiltak for å heve og sikre kompetanse i barnevernet. Etter en samlet vurdering, mener vi det er en overvekt av hensyn som taler for innføring av varslingsregler, men at den skisserte løsningen gir for vide unntak fra taushetsplikten. Det bør åpnes en snever varslingsrett, og ikke plikt. Denne må være basert på stramme vurderingskriterier, både når det gjelder handlingens alvorlighet og hvilke opplysninger som kan kommuniseres. 

Vi vil i det følgende knytte kommentarer til de tre forslagene.

1. Regulering av bruk av sakkyndige i barnevernssaker

Sakkyndigvurderinger er ofte en sentral del av et avgjørelsesgrunnlag, og det er avgjørende at disse utformes på en forsvarlig og etterprøvbar måte og holder høy faglig standard. 

Legeforeningen støtter at det tydeliggjøres og forskriftsfestes minimumskrav til sakkyndiges mandater, rapporter og egenerklæringer.  Dette kan bidra til å heve kvaliteten, og gjøre arbeidet mer oversiktlig og strukturert for sakkyndig og oppdragsgiver. Et tydelig mandat vil også kunne bidra til forutsigbarhet, og at de involverte vil ha en felles forståelse av oppdraget. Legeforeningen vil vise til tidligere arbeid med sakkyndighetsvurderinger, herunder i forbindelse med revisjon av helsepersonelloven § 15. Det var særlig viktig å presisere at de faktiske forhold som ligger til grunn for vurderinger bør fremgå tydelig. Videre ble det oppfordret til at sakkyndige uttaler seg om usikkerhet som oppstår. 

Vi vil påpeke at det ved utforming av både forskrift og maler, må tas hensyn til at individualiteten og kompleksiteten i slike oppdrag, og at regulering ikke virker begrensende for vurderingene og faglig skjønn. 

Vi imøteser forslag til forskrift for nærmere vurdering.

1. Kompetanse i barnevernet

Legeforeningens erfaring er at det er stor variasjon i både kompetanse og tid/ressurser i kommunene, og vi har ved flere anledninger fremhevet at det er særlig viktig å fokusere på både kompetanse og tilstrekkelig ressurser i en så viktig og inngripende tjeneste som barnevernet. Dette kan gjøres på flere måter, blant annet ved å åpne for å ansette flere yrkesgrupper i barneverntjenesten.

Vi vil særlig fremheve behovet for breddekunnskap om ulike fagområder, seleksjons/prioritering – kompetanse, grunnleggende kunnskap om medisinske tilstander assosiert med omsorgssvikt og praktiske ferdigheter i "vanskelige samtaler". Dette er områder hvor praktisk erfaring er viktig, og hvor det vil være helt avgjørende med grundig opplæring, hvor det legges til rette for "mentor-ordninger", diskusjoner/ drøfting av dilemmaer og praktisk tilnærming til ulike problemstillinger som kan oppstå. Det er viktig å bygge robuste og store nok fagmiljøer, slik at nyutdannede barnevernsansatte får den oppfølging og veiledning som er nødvendig for at de skal føle seg trygge i jobben, og sette de i stand til å kunne foreta de nødvendige vurderingene i praksis. Barnevernet, som helsetjenesten, er helt avhengig av tillit for å få den informasjonen de trenger for å gjøre en god jobb. Dette gjelder både tillit fra barn og deres familier, men også for samarbeidsaktørene.

Vi viser også til vår høringsuttalelse til NOU 2017:12 Svikt og svik, hvor vi nærmere redegjør for tiltak for å styrke kompetanse og kapasitet i tjenestene. 

1. Varsling til fornærmede eller etterlatte når barn under 15 år har begått alvorlige lovbrudd

Vi vil berømme departementet for å ha innhentet et grunnlag for vurderingene fra Riedl, Syse og Paulsrud.  Utredningen er grundig, men kunne likevel tatt opp noen flere utviklingstrekk som kan begrunne at de som har blitt utsatt for alvorlige handlinger har behov for noe informasjon og forutsigbarhet, blant annet gjennom å vise til land som vektlegger dette hensynet. 

Avveiningen av de hensyn som her gjør seg gjeldende er utfordrende. Vi anerkjenner hensynet til forutberegnelighet for fornærmede/etterlatte, og er opptatt av at disse hensynene ivaretas samtidig som hensynet til gjerningspersonene som begår alvorlige lovbrudd kan ivaretas. Vi vil derfor be departementet om å arbeide videre med varslingsregler fra barnevernstjenesten til fornærmede eller etterlatte når personer under 15 begår alvorlige lovbrudd.

En slik varslingsregel i barnevernstjenesten vil representere en ny type unntak fra taushetsplikten, og vil kunne innebære en spredning av sensitiv, taushetsbelagt informasjon om et barn i en sårbar posisjon. Det er derfor viktig å innrette varslingsreglene slik at risikoen for krenkelser overfor unge gjerningspersoner reduseres.  Vi viser her særlig til utvalgets vurderinger under punkt 6.2.2 og 6.2.3.

Vi støtter departementets vurdering av at varslingsregler må kunne begrenses til et minimum av informasjon, og vil be om at det ser nærmere på utfordringer med hvordan dette skal sikres i praksis. Departementet har formulert varslingsreglene som en plikt. Vi mener det må være tale om en rett, basert på strammere vilkår/ vurderingstema enn det som fremgår av høringsnotatet.

Sakene skiller seg i stor grad fra tilsvarende varslingsregler i strafferettspleien, der både fornærmede og etterlatte har betydelig innsyn i gjerningspersonens situasjon gjennom etterforskningsfasen og gjennomføring av straffesaken for domstolene. Det må være et mål at varslingsreglene ivaretar hensynet til at reduserer risikoen for at fornærmede, evt. pårørende får forutsigbarhet om risikoen for å møte gjerningspersonen samtidig som opplysninger av svært sensitiv karakter om gjerningspersonen, som de ikke ellers ville fått tilgang til, beskyttes.

Varslingsreglene må tilrettelegges slik at risikoen for ytterligere spredning av disse opplysningene reduseres.  Det er avgjørende at hensynet til de fornærmede og pårørende ivaretas uten at dette medfører en betydelig belastning for gjerningspersonen.  For å unngå at varslingen kan oppleves som straff, og at tillitsrelasjonen utfordres, må barnevernet arbeide med å oppnå forståelse hos gjerningspersonen for varslingsordningen. Dette er viktig for å unngå at muligheten for effektiv behandling og rehabilitering reduseres. 

Legeforeningen mener med andre ord at det foreligger tungtveiende hensyn til fornærmede og etterlatte, og til gjerningspersonen, som bør kunne ivaretas.

Vi mener hensynet til trygghet og forutsigbarhet for fornærmede og hensynet til gjerningspersonen kan ivaretas ved å begrense informasjonen som gis, og gjennom informasjon til gjerningspersonen om hvilken informasjon som gis og hvorfor. 

Vi mener for øvrig også at forslaget til en taushetsplikt for etterlatte/ pårørende om den informasjon man får gjennom varslingen er uhensiktsmessig og vil bli svært krevende for etterlatte/ pårørende å forholde seg til. Vi har stor forståelse for formålet bak departementets forslag, men tror likevel dette vil være krevende å praktisere og skape stor usikkerhet.

 Med hilsen
 Den norske legeforening
 Jus- og arbeidsliv