Om økonomiske samarbeidsavtaler mellom fastlegen og kommunen (8.2-avtaler)

Hva er en 8.2-avtale?

Hovedmodellen i fastlegeordningen er at legen er næringsdrivende. Det innebærer at legen har ansvar for driften av virksomheten i tillegg til det kurative arbeidet.

I kommuner som har utfordringer med å rekruttere fastleger, tilbys det ofte en såkalt 8.2-avtale. Dette er en økonomisk samarbeidsavtale mellom legen og kommunen, regulert i rammeavtalen mellom Legeforeningen og KS punkt 8.2. En slik avtale innebærer typisk at kommunen bidrar med lokaler, hjelpepersonell, utstyr, forbruksvarer eller andre ressurser knyttet til driften av legekontoret.

Innholdet i 8.2-avtaler varierer betydelig. Det er store forskjeller både i hvilke ytelser kommunen stiller til rådighet, graden av subsidiering og om det er kommunen eller legene som står for den praktiske driften av legekontoret.

Det er viktig å være klar over at fastleger ikke har krav på å få en 8.2- avtale. Avtaletypen er en mulighet partene kan velge å benytte, og innholdet må forhandles og avtales konkret mellom legen og kommunen. Det er også slik at disse avtalene er oppsigelige. Dersom selve avtalen ikke regulerer dette, følger det av rammeavtalen at 8.2-avtaler kan sies opp etter fire år med ett års oppsigelsestid.

De økonomiske betingelsene

I mange 8.2-avtaler har legen og kommunen avtalt at kommunen beholder legens basistilskudd som kompensasjon for kommunens ytelser etter avtalen. Legeforeningen anbefaler at basistilskuddet utbetales direkte til fastlegen, og at legen i stedet betaler et avtalt beløp til kommunen for lokaler, personell og øvrige driftsressurser. Det avtalte beløpet kan enten reflektere kommunens faktiske kostnader eller innebære en subsidiering av næringsdriften. Partene kan samtidig avtale mekanismer for å justere betalingen over tid, for eksempel gjennom KPI-regulering eller ved dokumenterte endringer i driftskostnadene. En modell der legen mottar basistilskuddet gjør avtalen robust ved framtidige endringer i finansieringen av fastlegeordningen. De senere årene har myndighetene ønsket å øke basistilskuddets andel av finansieringen i ordningen. Som følge av dette har mye av den økonomiske veksten som er fremforhandlet gjennom normaltariffoppgjørene kommet gjennom økt basistilskudd, mens takstøkonomien i mindre grad har blitt styrket. For leger som har avtalt at kommunen beholder basistilskuddet, har dette i praksis medført at deler av de fremforhandlede inntektsøkningene har tilfalt kommunen fremfor legen.

Særskilt om sykepleietakster

Flere kommunalt drevne fastlegekontor har ansatt sykepleiere. Vi ser at noen kommuner i sine 8.2-avtaler krever at inntektene fra sykepleiertakstene tilfaller kommunen. Vi minner om at det alltid er fastlegen som har det medisinskfaglige ansvaret for oppgaver som utføres av sykepleier etter delegasjon fra legen. Dette innebærer at legen også kan holdes ansvarlig for feil som begås av sykepleieren, selv om kommunen er arbeidsgiver (dette gjelder også for ansatte fastleger). Dersom kommunen skal motta inntektene fra sykepleiertakstene, mener vi derfor at det bør fremgå uttrykkelig av 8.2-avtalen at kommunen er ansvarlig for eventuelle tilbakebetalingskrav fra Helfo som skyldes sykepleierens takstpraksis. Du kan lese mer om delegering fra fastlege til sykepleier her: Delegering av konsultasjon fra fastlege til sykepleier - DNLF, og her: Delegering fra fastlege til sykepleier - Helfo. 

Driftsansvar

Næringsdrivende leger har som utgangspunkt ansvaret for driften av legekontoret, herunder arbeidsgiveransvar. I en del 8.2-avtaler overlates driften til kommunen. Det bidrar til at fastlegene får mer tid til pasientrettet arbeid, men det betyr også at legene mister kontrollen over driftsmessige beslutninger som kan påvirke det kurative arbeidet. Vi anbefaler at partene i 8.2-avtalen er tydelige på ansvarsfordeling, og at legenes involvering og medvirkning i driftsmessige forhold reguleres.

Overdragelse av praksis 

Næringsdrivende fastleger har som utgangspunkt rett til å overdra sin fastlegepraksis når de avslutter virksomheten, jf. ASA 4310 punkt 5.6. Denne retten kan ha betydelig økonomisk verdi, fordi den gir legen mulighet til å motta kompensasjon for opparbeidet praksis. I enkelte 8.2-avtaler viser kommunen til ASA 4310 punkt 5.7 tredje ledd og stiller som vilkår at legen fraskriver seg retten til slik kompensasjon. Bestemmelsen lyder:

Bestemmelsen åpner for at kommunen i visse tilfeller kan kreve at retten til å overdra praksisen faller bort som motytelse for kommunale ytelser utover basistilskuddet.

Legeforeningen mener at denne adgangen må forstås i lys av formålet med bestemmelsen. Etter vår vurdering bør det være tale om omfattende kommunale ytelser før et slikt vilkår kan anses rimelig. Typisk vil dette være tilfeller der kommunen i realiteten står for det vesentligste av driften av legekontoret, for eksempel gjennom å dekke lokaler, personell, utstyr og andre sentrale driftskostnader.

Fastleger som vurderer å inngå en 8.2-avtale bør derfor vurdere om de kommunale ytelsene står i et rimelig forhold til det økonomiske tapet en slik begrensning kan innebære. Se for øvrig Legeforeningens veiledning om 8.2-avtaler i veileder for næringsdrivende leger kap.2.4.