I lys av denne problemstillingen samlet Legeforeningen ulike helseaktører til en rundebordskonferanse 12. desember.
Regjeringen skal legge frem en ny prioriteringsmelding i løpet av 2024. Meldingen skal blant annet vurdere persontilpasset medisin og sikre åpenhet rundt helseprioriteringer. Ekspertgruppe “Tilgang og helseprioriteringer” skal utrede problemstillinger ved forholdet mellom beslutninger om innføring av nye behandlingsmetoder på gruppenivå, og tilgang for enkeltpasienter.
Norges velferdsmodell garanterer alle borgere rett til nødvendig helsehjelp, et prinsipp som er dypt forankret i norsk samfunnsetikk. Men introduksjonen av nye, ofte dyre behandlinger og medisiner fører til et press på helsebudsjettet.
– Det er en forskjell på å ikke-innføre noe nytt og det å spare penger. Flere har gått langt i å hevde at man lar være å innføre nye behandlingsformer for å spare penger. Men det å innføre nye og dyre behandlingsformer som tar ressurser fra andre viktige helsetiltak, krever en god begrunnelse. Å la være å innføre noe nytt er ikke en form for sparing, da det ikke er mulig å spare penger man ikke har allokert. Det blir å forutsette det som skal begrunnes, argumenterte Bjørn Morten Hofmann, professor ved Norges tekniske-naturvitenskapelige universitet (NTNU) Gjøvik og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO).
Unntak fra regelen
Til stede på rundebordskonferansen var både pasientorganisasjoner, ulike fagretninger og relevante helseaktører. To hovedtemaer ble diskutert: "Den ene blant de mange" og "De nødvendige unntakene". Disse omhandlet utfordringene ved individuell behandling versus gruppeprioriteringer, og behovet for unntaksordninger i helsesystemet. Flere uttrykte at hyppig bruk av unntaksordninger kan undergrave gruppebeslutninger, og potensielt skape dilemmaer i helsesystemet.
– Hovedvekten av det som går til unntak er uheldig. Det kan gi pasienter en ulik tilgang på medisiner. Jeg mener det er viktig å ha kjennskap til og forståelse for de prioriteringsgrunnene som ligger i bunn. Vi må også jobbe for å redusere unntaksordninger. De inntrer ofte når det er vanskelig å ta beslutninger, uttrykte Eline Aas, professor i helseøkonomi ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi UiO og forsker ved Avdeling for vurdering av tiltak ved Folkehelseinstituttet.
Mer åpenhet
Flere etterlyste større grad av åpenhet rundt de beslutninger og prioriteringsbegrunnelsene som ligger til grunn for medisiner og metoder som blir innført, og de som får avslag.
– Jeg tror vi trenger en større åpenhet når det gjelder begrunnelse for vedtak i Nye metoder og ikke minst de økonomiske aspektene ved beslutninger. Dette gjelder særlig de dyre legemidlene. Når prisene og argumentasjon for avslag holdes hemmelige, blir ikke klinikerne involvert. Vi må ha åpenhet om vi skal være med på å ta riktige prioriteringer. Vi må vite hva vi snakker om, særlig i møte med pasientene. Det gjør vi ikke alltid i dag, fortalte Heidi Øyen Flemmen, styremedlem i Norsk nevrologisk forening.
Rundt bordet ble det understreket at det å finne en balanse mellom retten til helsehjelp og økonomisk bærekraft er ikke bare en helsefaglig utfordring, men også en sosial og politisk utfordring. Det er en debatt som krever engasjement, forståelse og innovative løsninger for å møte fremtidens helsebehov. Prioritering i tilgangen til medisiner og behandlinger representerer en etisk og moralsk diskusjon som krever deltagelse fra alle samfunnslag.
– Helsetjenesten står overfor store utfordringer, og det er viktig med åpne diskusjoner.Vi må unngå at de ulike aktørene sitter i hver sin grøftekant. Diskusjonen vi har hatt her i dag illustrerer at det er mange synspunkter og vurderinger som må med når helseprioriteringer og tilgang til medisiner og behandlinger skal avgjøres, avsluttet Anne-Karin Rime, president i Legeforeningen.