Hans-Christian Myklestul er fastlege ved Lillestrøm legesenter på Romerike, doktorgradsstipendiat ved Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo (UiO) – og nestleder i Allmennlegeforeningen. I 2018 prøvde han seg på forskning, gjennom et stipend fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU). Stipendet er ment å gjøre det lettere for ferske forskere som vil forske. Og for mange, som Myklestul, ga det mersmak.
– Det er fint å ha et sideprosjekt til fastlegepraksis. For meg er det allmennmedisinsk forskning. Et lystbetont sideprosjekt blir ikke et ork, men en glede og inspirasjon. Jeg tror mange fastleger kan bli fanget i et hamsterhjul med produksjonskrav med stadig nye krav fra pasienter og for stort fokus på økonomi. Det er sjelden ledig plass i timeboka eller en tom innboks og det er alltid e-konsultasjoner og epikriser som ligger på vent. Det å ha muligheten til å drive med forskning ved siden av, gir en pause fra dette. Vi får gjøre noe annet der faget er i sentrum, sier Myklestul til Forskningsnytt fra Allmennmedisinsk forskningsfond.
Fastlegeforskeren har hentet mye inspirasjon fra kollegene på legekontoret ved Åråsen stadion. Han er den fjerde fastlegen som gjennomfører en doktorgrad.
– Jeg er litt miljøskadd, for det har vært stort fokus på fag og allmennmedisinsk forskning her på legesenteret. Forskning ligger i veggene. Det har vært alfa og omega for at jeg begynte å forske.
Tillatelse fremfor tilgivelse
Han søkte AFU-midler første gang i 2016, men fikk ikke stipend den gang. Han søkte på nytt våren 2018 og fikk forskningsstøtte til et prosjekt der han så på utviklingen i bruk av ultralyd i allmennpraksis, gjennom takstbruk i årene 2009, 2012 og 2016.
– Søkere til AFU-stipend har fortalt at de måtte ta litt sats før de kontaktet universitetet for å få en veileder. Hva tenker du om det?
– Det er helt sikkert en bøyg for noen. Noen av de ansatte på universitetet kan ha vært forelesere eller eksaminatorer da du selv var student. Og kanskje oppfatter du dem fortsatt som strenge om du tar kontakt nå. Kravene til forskning er strenge, også formalia-kravene til godkjenning av data som skal brukes i prosjektet. Pasientene og dataene deres skal beskyttes. Ved blant annet søknad til REK – regional etisk komité – gjelder det å be om tillatelse snarere enn tilgivelse, og det er bra. Men folkene jeg kjenner i akademia er bra. De har et stort engasjement for allmennmedisin og kan enormt mye om faget og formalia.
– Hvor omfattende beskrivelse av prosjektet må du ha før du kontakter en allmennmedisinsk forskningsenhet?
– Min erfaring er at de forskerne er mottakelige ikke bare for ferdige prosjektbeskrivelser, men også for tanker på skisseplan – hvor de kan gi deg en retning for å spisse og formalisere problemstillingen. Ta kontakt, og spør!
Viktige veiledere
– Hva synes du selv var vanskelig da du var i startgropa som forsker?
– Jeg hadde jobbet 12 år i allmennpraksis, og var bekvem i den rollen. Mange ting er krevende når man skal inn på en ny arena. Som det akademiske stammespråket vi må inn i. Mange år etter studiet hadde gitt meg litt distanse til statistikk. Som AFU-stipendiat gjorde jeg enkle kvantitative analyser, men i det siste delprosjektet i doktoravhandlingen min, trengte jeg mer avansert statistikk. Da kreves også god forståelse for valg av metode. I et ph.d.-løp inngår kurs i statistikk, så vi lærer dette. Jeg har også fått god hjelp av bibliotekarene, som har veiledet meg i riktigere og mer spisset litteratursøk.
– Opplevde du å stå fast noen gang?
– En naturlig del av å lære noe nytt er å møte noe som er vanskelig eller som synes uoverkommelig. Det er en stor prosess å sende REK-søknad og skrive en AMFF-søknad. Det er lett å føle seg liten og kjenne på egen tilkortkommenhet. Da er det lurt å spørre veileder. Er du på vei til å møte veggen på grunn stort press i klinikken og deadline på en innlevering, er det kjempeviktig å snakke med veileder. Forskerlivet og klinikken dundrer fremover i stor fart, og blir det overveldende, ta en fot i bakken og snakk med veileder – eller en kollega eller kommuneoverlegen.
Dokument fullt av rødt
I likhet med Myklestul, har mange fastleger med doktorgrad startet med et AFU-stipend og gått videre med stipend fra Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF).
– Jeg søkte AMFF-midler til en ph.d. våren 2019, et halvt år etter at jeg begynte på AFU-prosjektet, som jeg jobbet med 20 prosent av arbeidstiden i ett år. Jeg var jeg nysgjerrig på hva mer jeg kunne gjøre ut av dette. Det var nok en tanke som kom ganske tidlig. Det er bra for pasientene at vi allmennleger forsker. Hvis alle gjør litt og løfter frem faget litt, vil det ha vil større effekt enn om noen få supergode gjør en stor forskningsinnsats, poengterer Myklestul og føyer til:
– Et AFU-stipend gir deg en akademisk smakebit. Og kanskje blir det en artikkel ut av prosjektet, eller ikke, men du har i hvert fall fått prøvd deg. Og det er helt fair å si at «forskning og detaljpirket ligger ikke for meg».
Myklestul skryter av oppfølgingen han har fått av veilederne sine ved UiO, Mette Brekke og Trygve Skonnord.
– Jeg har fått kjempegod veiledning, de er alltid interesserte og tilgjengelige – kloke, fine folk. Som ung og uerfaren forsker med AFU-stipendiat, og i dag som AMFF-stipendiat, er jeg jo i lærestilling etter 17 år som kliniker. I starten tenkte jeg at jeg hadde gjort meg flid med en søknad, og fikk tilbake et dokument fullt av røde endringer. Men veilederne vil deg vel, de ønsker at prosjektet skal bli bra og kan stå seg for ettertida. Etter hvert fikk jeg stadig færre rettelser.
Han trekker også frem betydningen av å være en del av et større forskningsmiljø.
– Det har alltid vært kjempeinspirerende og spennende å være på avdelingen på UiO og møte dyktige og engasjerte folk. Og jeg får mye energi av å møte andre kolleger som også gløder for sine prosjekter. Så er det sikkert noen der som er lei av å høre om ultralydprosjektet mitt, hehe. Nasjonal forskerskole i allmennmedisin, NAFALM, er en flott møteplass. Gjennom 2,5 år møter du andre doktorgradsstipendiater, lærer presentasjonsteknikk, får lest og diskutert sentral historisk allmennmedisinsk forskning med mer.
Som å være forelsket
– I dag jobber du 50 prosent som fastlege og 50 prosent som stipendiat. Hvor travelt er det?
– Det er travelt! Det er ingenting som heter 50 prosent listeansvar i allmennpraksis. I praksis blir det mer fastlegejobb. Jeg setter min stolthet i å ha oppdaterte sykehistorier og legemiddellister for pasientene på lista mi. Jeg har flott vikar som gjør en god jobb for pasientene mine, men i praksis blir det mer enn 50 prosent fastlegejobb. Heldigvis er det spennende å være i forskningsbobla og ha tid til å sitte en dag og lese artikler eller forskningsteori. Når du er i den bobla, er det litt som å være en forelska tenåring hvor alt har ett fokus. Jeg får driv og energi av å se på språknyanser, og forskningen oppleves som mindre belastende. Det er det helt greit å sitte en søndags ettermiddag å transkribere et forskningsintervju i stedet for å se en halvdårlig søndagsfilm.
– Hvordan påvirker forskningen jobben din som fastlege?
– Mest av alt, får jeg jeg jo mindre tid til å være lege, men forskningen har gitt meg et enda sterkere faglig fokus. Forskningen har gjort det lettere å tolke faglig informasjon og har bidratt til at jeg leser vitenskapelige fagartikler raskere og mer kritisk. Jeg er blitt mer reflektert og undrer meg nå blant annet over hvor stort gjennomslag mindre studier får i media. Jeg mener forskning har gjort meg til en flinkere doktor, sier Hans-Christian Myklestul.
– Tenk gjennom hva som er motivasjonen for å forske og hva du ønsker å oppnå
Trygve Skonnord, som er hovedveileder for Hans-Christian Myklestul, vet hva som kjennetegner søknader som ender opp med et AFU-stipend – og søknader som ikke når opp.
Skonnord er førsteamanuensis ved Avdeling for allmennmedisin ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo og er medlem i Allmennmedisinsk forskningsutvalg. Han har lest både gode og mangelfulle søknader om AFU-stipend.
– Hva kjennetegner søknader som ikke når opp i AFU?
– Det er enten at søknaden blir for vag og at søkeren ikke har et konkret forskningsspørsmål, eller at prosjektet er for ambisiøst og åpenbart ikke gjennomførbart. Begge deler er mest aktuelt når man ikke har hatt kontakt med veileder på universitetet i forkant. Det kan jo også være at man vil forske på noe som det allerede er gjort mye på, så det er lurt å ha gjort et søk på forhånd og kunne vise til noen referanser, sier Trygve Skonnord.
Han viser til flere kilder å søke i:
– Det kan være greit å starte med å se i NEL på den tilstanden og behandlingen du lurer på og på hva som er dokumentasjonen. Men det er ikke sikkert at artikkelen er oppdatert. Gjør også et søk via Helsebiblioteket, enten et såkalt Pyramidesøk, som kategoriserer forskningen i typen dokumentasjon, eller gå direkte inn på Cochrane eller Pubmed, og søk i disse databasene.
– Hva kjennetegner søkere som når opp og får tildelt stipend?
– De viser at prosjektet bygger på en allmennmedisinsk relevant problemstilling, har et konkret, avgrenset forskningsspørsmål som er forståelig beskrevet og som er realistisk å kunne besvare. Søknaden er ryddig satt opp, og det vises til eksisterende forskning på området gjennom en referanseliste. Vi ser tydelig hvilke søkere som har etablert kontakt med veileder og fått tips til prosjektet.
Veilederkrav
Det å ha etablert kontakt med en veileder fra universitets- eller forskningsenhet i allmenn- og samfunnsmedisin er ett av kravene for å kunne søke stipend fra AFU.
– For å skaffe deg en veileder, søk opp en av de Allmennmedisinske forskningsenhetene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Forskningsenhetene er organisert litt ulikt ved de fire instituttene, og det enkleste er å sende en mail til lederen, som vil lose deg videre til aktuelle forskere og veiledere.
– På hvilke områder er det behov for mer forskning?
– Det er svært mange områder hvor vi trenger mer forskning i allmennmedisin, alt fra forekomst av plager eller tilstander til hvordan vi diagnostiserer og behandler, og særlig behandling med ikke-medikamentelle tiltak. Vi trenger spesielt flere kliniske studier i allmennpraksis, men dette er krevende og dyre studier, så da må det bedre finansieringsordninger til. Det er også behov for kvalitativ forskning om pasienters og legers erfaringer med tiltak for ulike tilstander, og dette kan kombineres med kliniske studier for å utdype andre effekter av et tiltak utover det som kan telles og måles.
– Hva er det aller viktigste å starte med når man vurderer å gå i gang med forskning?
– Drøft idéen med kollegaer og venner. Tenk gjennom hva som er motivasjonen for å forske og hva du ønsker å oppnå med å forske. Så er det viktig å drøfte dette med et allmennmedisinsk universitetsmiljø, er Trygve Skonnords råd.
Usikker finansiering
Han har jobbet som fastlege i over 20 år og har også vært lege på sykehjem og ved Distriktspsykiatrisk senter. Forskerkarrieren startet med AFU-stipend i to omganger.
– Hva synes du selv var vanskelig i starten av forskningen din, og hva hjalp deg videre?
– Det beste rådet mitt er å ta kontakt med et universitetsmiljø for å drøfte idéen din og få en veileder som kan bidra i den videre prosessen. Selv opplevde jeg usikkerhet om finansiering som det mest krevende i starten. Avslag på forskningssøknader er vanlig i forskningsmiljøet, men for personlige søknader som det er i AFU og AMFF, blir hvert avslag også personlig og kan være vanskelig å takle. God støtte nettopp fra forskningsmiljøet på Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo var det som gjorde at jeg likevel ikke ga opp. Til slutt fikk jeg stipend fra universitetet, som finansierte min ph.d., sier Trygve Skonnord og legger til:
– Som veileder er det også vanskelig å se at nye stipendiater får avslag eller mister troen på at de skal få finansiering for sine prosjekter. Når det er så stort behov for mer allmennmedisinsk forskning, er det leit at vi mister gode forskerspirer fordi denne forskningen er underfinansiert.
Neste søknadsfrist for AFU-stipend er 1. november. Denne høsten utlyses ikke AMFF-midler til nye prosjekter.