Mange både i og utenfor Norsk psykiatrisk forening har de siste to årene sett navnet Miriam Sandvik i eposter, som saksbehandler på høringer og som forfatter av innlegg flere steder. Vi kan lese at hun har tittelen spesialrådgiver og er spesialist i psykiatri.
Veien fram til der du jobbmessig er i dag har ikke vært rett fram?
– Nei, jeg tenkte først jeg skulle bli kardiolog, og jobbet på hjerteavdelingen ved Haukeland sykehus en stund. Jeg tok også en Ph.d i 2013, i indremedisin. Helt siden studietiden har jeg syntes psykiatri var et spennende fag, så i 2013 startet jeg som LIS i psykiatri i Bergen. Etter hvert gikk veien til Sykehuset Telemark hvor jeg fullførte spesialistutdanningen i 2018. Etter det jobbet jeg som overlege ved seksjon for psykose ved Porsgrunn DPS.
Du har alltid hatt et engasjement utover klinisk arbeid?
– Ja, jeg har nok det. På Sykehuset Telemark var jeg var leder for utdanningsutvalget det siste året, og forskningskoordinator for Klinikk for psykiatri og rusbehandling. Da jeg var turnuslege, var jeg også tillitsvalgt. Før jeg ble spesialrådgiver i Legeforeningen, satt jeg i styret i Npf, så jeg har nok alltid vært interessert og engasjert utover det kliniske arbeidet.
Har du noen spesielle interesseområder innen fagfeltet?
– Som LIS tok jeg videreutdanning i kognitiv terapi, og jeg er nå i gang med veilederutdanning i kognitiv terapi ved siden av jobben i Legeforeningen.
Denne spesialrådgiverstillingen i Legeforeningen -du er den andre personen til å ha denne relativt nye stillingen. Vet du noe om bakgrunnen for at stillingen ble opprettet?
– Stillingen er i Legeforeningens fagavdeling, som er en del av sekretariatet i Legeforeningen. Fagavdelingen jobber med mange saker på nasjonalt nivå, og skal også fungere som bindeledd til de fagmedisinske foreningene. Det er ingen tvil om at det er mange saker både i helsepolitikken og i arbeidet i Legeforeningens fagakse som handler om rus og psykiatri, og det ble nok rett og slett så stort omfang av slike saker at man så behovet for en spesialrådgiver som var psykiater.
Hvor lenge har du hatt stillingen? Og selv om din tid i Legeforeningen stort sett har vært i koronatiden, hvilke erfaringer har du gjort deg så langt?
– Jeg begynte i stillingen i oktober 2020. Det har vært veldig uvant å jobbe så mye hjemmefra, og ikke helt ideelt å starte i ny jobb på hjemmekontor – det tok tid å bli kjent med kollegaene, særlig dem som jeg ikke jobber tett med til vanlig, og litt ensomt var det også. Men arbeidsoppgavene er svært spennende og interessante, og Legeforeningen er en veldig god arbeidsplass med et hyggelig arbeidsmiljø, så nå trives jeg godt. Ikke minst er det er enormt faglig motiverende og inspirerende å jobbe i et miljø med så mange høykompetente, dyktige fagfolk fra ulike profesjoner, det har vært en opptur!
Det er godt å høre. Og da du kom på jobb fysisk, var det i nyoppussede lokaler på Christiania torg. Hvilke arbeidsoppgaver bruker du tiden på – jeg er forberedt på et langt svar utfra det inntrykket jeg har av hva du bruker dagene på, men tenker det er viktig at kolleger i hele landet får innblikk i hva Legeforeningen gjør innen vårt fagfelt.
– Arbeidsoppgavene mine er veldig varierte. Vi som er ansatt i fagavdelingen skal være kontaktpersoner for de fagmedisinske foreningene, og for min del har det vært naturlig å ha særlig tett kontakt med Npf, NBUPF, NFRAM, NORSAM og NFA. Legeforeningens ønske er at de fagmedisinske miljøene skal være et naturlig sted å henvende seg for helsemyndighetene i faglige spørsmål, for eksempel ved utforming av nasjonale retningslinjer, veiledere o.l., og sikre at fagmiljøene er godt representert i slike viktige prosesser. Dette, og en generell styrking og synliggjøring av det faglige arbeidet i Legeforeningen, var også noe av bakgrunnen for at Legeforeningens etablerte et fagstyre og faglandsråd i 2018. Det kan du lese mer om på legeforeningen.no. Når vi får henvendelser fra f. eks. HoD og HDir om at de ønsker representanter til innspillsmøter, arbeidsgrupper o.l., formidler vi kontakt med de fagmedisinske foreningene, som har god oversikt over eget fagmiljø og kan finne egnede personer til slike oppgaver.
– Jeg har også ansvar for en del høringer, og koordinerer innspillene fra de ulike høringsinstansene innad i Legeforeningen til ett felles høringssvar. Dette kan virke kjedelig, men Legeforeningens høringsinnspill tillegges vekt og kan påvirke helsepolitiske beslutninger. (Legeforeningens høringssvar kan du lese på legeforeningen.no). Det er også veldig læreriktig arbeid! Noen viktige høringer det siste året har vært rusreformen, innspill til ny tvangslov, forbud mot konverteringsterapi, og nasjonale faglige råd for bruk av psykofarmaka hos barn og unge.
– I min rolle forsøker jeg også å ha oversikt over viktige faglige og fagpolitiske saker for vårt fagfelt, og å være med på å utforme Legeforeningens politikk og strategi i slike spørsmål. Aller mest har jeg jobbet med rekrutteringsutfordringene i psykiatrien/barne- og ungdomspsykiatrien, og i samarbeid med Npf, NBUPF og NFRAM har vi utformet en tiltaksplan som er forankret i Legeforeningens fagstyre og sentralstyre og som vi jobber med å spille inn til helsemyndighetene. Innsikt i hvordan leger i psykisk helsevern og BUP har det på jobb, har vi blant annet fått gjennom å sende ut regelmessige questback-undersøkelser til alle medlemmene i Npf og NBUPF. Andre viktige saker er hvordan vi organiserer oss, og håndtering av henvisninger. Vi følger også med på den planlagte opptrappingsplanen for psykisk helse-feltet. I helsepolitiske saker samarbeider vi i fagavdelingen tett med andre avdelinger i sekretariatet i Legeforeningen, særlig samfunnspolitisk avdeling. Jeg er også med på å planlegge og organisere en del av Legeforeningens arrangementer, og har ansvar for én av sakene til årets Faglandsråd som skal handle om legenes arbeidshverdag og arbeidstid: Faglandsrådet 2022 (legeforeningen.no).
Hvilken erfaring fra klinikk og forskning synes du at du har mest nytte av i foreningsarbeidet?
– Erfaringene fra hverdagen som LIS og overlege i klinikken er helt uvurderlige når jeg nå arbeider på systemnivå – det er nærmest umulig å ha meninger om hvordan tjenestene bør utformes eller hvordan man bør arbeide med kvalitetsforbedring uten å ha praktisk erfaring med klinisk arbeid. Hva er tidstyver i hverdagen? Hva er hindringene når vi ikke får til så god samhandling rundt pasientene som vi ønsker? Derfor har det også vært viktig for meg å beholde kontakten med klinikken og jeg jobber litt som overlegevikar. Samtidig er ikke alle arbeidsplasser like, og det har også vært viktig for meg å styrke kontakten med kolleger rundt omkring i landet, og i så stor grad som mulig innhente informasjon og erfaringer fra ulike fagmiljøer. Kontakten med styrene i de fagmedisinske foreningene har vært veldig viktig for å få til dette.
– Forskningserfaring er nyttig til mye, men i denne jobben er det mest verdifulle kanskje å vite hvordan man kan innhente, forstå og sette sammen relevant informasjon på relativt kort tid. Og å forstå og kritisk vurdere den kunnskap styrende myndigheter legger til grunn for retningslinjer, veiledere og lovforslag. Jeg sitter også i fagrådet for det planlagte Kvalitetsregisteret for psykisk helse, og i den rollen er det nyttig å ha drevet litt med registerforskning tidligere.
Du har tidligere vært engasjert i foreningsarbeid. Hva er ditt forhold til Norsk psykiatrisk forening?
– Jeg var leder for LIPS (LIS i psykiatriutdanning, Npfs "ungdomsforening") i perioden 2016-2018 og styremedlem i Npf i perioden 2016-2020. Jeg gikk ut av styret da jeg ble ansatt i Legeforeningen, men deltar ofte på styremøter som Npfs "liason" til Legeforeningen sentralt. Kontakten med Npf har vært helt uvurderlig for å vite hva som er viktig for fagmiljøene, og jeg kan også sikre at Npf har god kontakt med Legeforeningen sentralt både når det gjelder saker, informasjon og tilgang til ressurser.
Hvilke ønsker har du for framtida til norsk psykiatri? Hva har du lyst til å bidra med?
– Jeg brenner for at det skal være nok flinke fagfolk til å skape attraktive fagmiljøer, der psykiatere har tid og overskudd til å drive kvalitetsarbeid, oppdatere seg faglig, forske og gi god veiledning til LIS og nye kolleger, der nye LIS tenker at "her vil jeg jobbe!", og der psykiatere opplever faglig stolthet over å få gitt god behandling, og har god støtte i hverandre. For å få til det trengs dedikerte ledere, faglig engasjement, og ikke minst må det tilføres ressurser til flere spesialister i psykisk helsevern og BUP. Jeg tror også vi stadig må være villige til å se på hvordan vi organiserer oss, slik at ikke fagmiljøene blir for små og fragmenterte.
– Faget er under stadig utvikling, og jeg håper vi vil se enda mer spissing av kompetanse, og at vi blir enda flinkere til å gi riktig behandling til riktig pasient, og kunne erfare og måle at behandlingen vår virker. Forhåpentligvis vil innføringen av Kvalitetsregisteret kunne hjelpe oss å faktisk måle effekt og kvalitet, det tror jeg kan bli motiverende.
– Jeg tror norske psykiatere vil fortsette å jobbe med samvalg og samarbeid, og å skape gode relasjoner til pasienter og pårørende. Vi vil ikke klare å gjøre alle fornøyde, og vi vil ikke unngå all bruk av tvang, men vi kan alltid bli bedre. Så har vi mye å gå på når det gjelder samhandling mellom førstelinjen og spesialisthelsetjenesten, og jeg drømmer om enda tettere samarbeid med kommunene i den kliniske hverdagen. Noen ganger må begge parter strekke seg litt for å sikre at enkeltpasienter får nødvendig hjelp. Mange av våre alvorlig syke pasienter fått et bedre liv med mer stabile boligforhold og et bedre tilpasset omsorgsnivå, og ikke minst givende daglig aktivitet, og mange kommuner trenger rett og slett flere ressurser til dette.
– Listen er lang! Som kliniker kan man først og fremst bidra ved å gjøre en så god jobb man kan for den enkelte pasient, både ved å gi faglig behandling med høy kvalitet og å sikre gode pasientforløp. I min rolle er påvirkningen på systemnivå, og mer indirekte. Det er som er fint og inspirerende å oppleve, er at Legeforeningen er en samfunnsaktør som har betydning, og at våre innspill blir lyttet til. Dermed er det faktisk mulig å påvirke utformingen av helsetjenestene, selv om det er langsomt arbeid.