Høring - Nasjonal beredskapsplan mot ebola – interimversjon

Ansvarsforhold og roller

Når man leser planen i sin helhet kommer som nevnt ovenfor ansvarsforholdene frem. Vi savner imidlertid en oversikt over de ulike aktører og en kortfattet redegjørelse for oppgavene innledningsvis i planen.

I punkt 3.1 vises det til at kommunen iht smittevernloven er tillagt det primære ansvaret for smittevern lokalt. Det skal utpekes en smittevernansvarlig, som skal være sentral i lokalt smittevernarbeid. Smittevernansvarlig er imidlertid ikke gitt noen oppgaver iht planen, her brukes begrepet kommunelegen. Her bør anvarsforholdene avklares.

Kommunelegen har etter denne beredskapsplanen en rekke oppgaver på lokalt plan, (motta varsel etter 3.3, være kontakt for beredskapsteam etter 5.2, håndtere nærkontakter etter punkt 5.6, vurdere smitte i fly etter 5.4, og beslutte ulike typer smitteverntiltak etter 5.7). Disse oppgavene fordrer rask håndtering, og planen forutsetter dermed en døgnkontinuerlig tilgjengelighet til kommunelegen. Legeforeningen har tidligere tatt opp med Helsedirektoratet at de færreste kommuner pr i dag har organisert en samfunnsmedisinsk beredskap. Kravene til kommunelegen, og dermed kommunen, bør derfor allerede i punkt

Planen sier lite om helsetjenestens oppbygging rundt de flyplasser som er tiltenkt mulig mottak av ebolasyke. Etter vår oppfatning er slik organisering for tilfeldig i dag, og det er behov for en profesjonalisering.

Fylkesmannens rolle

Slik vi forstår det skal fylkesmannen få varsel om smitte fra kommunehelsetjenesten, men ikke fra helseforetaket. Vi reiser spørsmålet om fylkesmannen for å kunne være tilstrekkelig orientert om situasjonen i fylket, også bør være orientert om situasjonene i sykehusene i fylket. En varslingsrutine for helseforetakene overfor fylkesmannen bør derfor vurderes.

Funksjonsfordeling

Legeforeningen støtter at det legges opp til en sentralisert behandling av ebolasmittede ved Oslo Universitetssykehus (OUS). I tilfelle av kapasitetsproblemer ved OUS, legges det imidlertid opp til at man i alle helseregioner legger til rette for behandling av smittede.

Legeforeningen påpeker at det fremstår som noe uklart om det kun er isolering, diagnostikk og kortvarig stabilisering av pasient som er aktuelt ved andre sykehus, eller om det er meningen at de skal ha ressurser til å behandle et helt ebolaforløp. Dersom det er det første må dette tydeliggjøres.

Om man mener at alle regioner skal ha minst ett helseforetak som skal ha ressurser og kapasitet til å behandle et helt ebolaforløp, stiller vi spørsmål ved om dette er realistisk og riktig ressursutnyttelse. Det kan være mer hensiktsmessig å vurdere om et alternativ er at ett universitetssykehus pekes ut til denne oppgaven i tillegg til OUS, og at dette sykehuset gis alle de nødvendige ressurser for å ivareta denne oppgaven.

Informasjon og kommunikasjon er avgjørende i en situasjon med ebolasmitte i Norge, særlig ved verstefall- scenarioet med spredning av smitte i Norge, men også i det mer sannsynlige tilfelle med enkelttilfeller. Kapittel 7 i planen er svært kortfattet, og det er vår oppfatning at planen kunne behandlet ansvar for å lage og spre informasjon mer grundig.

Erfaringene etter både svineinfluensaepidemien og 22.juli viser at det er nødvendig med samordnet og kvalitetssikret informasjon fra sentrale myndigheter. Med den bakgrunn er vi usikre på om det er rimelig å legge ansvaret for informasjon til innbyggerne på kommunen, slik planen beskriver. I motsetning til alle andre aktører i planen, har ikke kommunen tilgang til massemedier, med unntak av internett. Dersom en kritisk smitterisiko oppstår må et sentralt myndighetsorgan ha et klart og tydelig ansvar for å komme med regelmessig kvalitetssikret informasjon både til publikum og helsetjenesten. Oppbyggingen av en slik faglig forankret informasjonstjeneste bør beskrives kort i planen.

Vi vil i denne sammenheng særskilt minne om at det mangler informasjonskanal mellom fastleger og sentrale myndigheter. Legeforeningen etterlyste dette i forbindelse med influensapandemien, og det foreligger fortsatt ikke noe godt system for dette. Vi mener dette er fullt mulig å få til med enkle grep. Vi bidrar gjerne i en slik prosess.

Avslutningsvis benytter vi anledningen til å påpeke at helsepersonell som skal jobbe med Ebola-smittede i Norge er svært risikoutsatt, og det bør vurderes en bedre forsikringsdekning for disse, tilsvarende personell som reiser utenlands.

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Rise
generalsekretær

Lars Duvaland 
seksjonssjef

Saksbehandler: Hanne Riise-Hanssen