Høring - Referansekatalog over IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten

Helsedirektoratet 
Postboks 7000 St. Olavs plass 
0130 OSLO  

Høring - Referansekatalog over IKT-standarer i helse- og omsorgstjenesten  

Legeforeningen har mottatt høring fra Helsedirektoratet om referansekatalog over IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten. Referansekatalogen skal gi virksomhetene i sektoren og deres leverandører en oversikt over aktuelle standarder og andre kravdokumenter for de ulike virksomhetstypene. Nærmere opplysninger om alle standarder som er obligatoriske med hjemmel i forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten eller annen forskrift, samt standarder anbefalt av Helsedirektoratet eller annen offentlig myndighet, finnes i utkastet.

Helsedirektoratet har bedt høringsinstansene om særskilt å gi tilbakemelding på følgende:  

• Om informasjonen om hvert enkelt kravdokument er tilstrekkelig for virksomhetens behov
• Om det fremgår tydelig hvilke kravdokumenter som er obligatorisk eller anbefalt for den type virksomhet høringsinstansen tilhører
• Om høringsinstansen mener at enkelte kravdokumenter som er oppført i katalogen som obligatoriske for virksomhetstypen, ikke burde vært obligatoriske
• Om høringsinstansen mener at enkelte kravdokumenter som er oppført i katalogen som anbefalte for virksomhetstypen, ikke burde vært anbefalte
• Om høringsinstansene mener det tilstrekkelig å publisere pdf-versjonen av Referansekatalogen en gang i året eller om den bør publiseres flere ganger  

Legeforeningen kommenterer disse konkrete spørsmålene nedenunder, og vil først knytte noen generelle kommentarer til referansekatalogen.  

Legeforeningen har tidligere etterlyst en tydeligere nasjonal styring på e-helseområdet, og er enig i at alle aktører innenfor helse- og omsorg blir pålagt å bruke oppdaterte IKT- standarder slik at den videre utviklingen på området kan skje koordinert gjennom hele sektoren.  

Referansekatalogen oppfattes å være et virkemiddel som med hjemmel i forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten skal understøtte og styre utviklingen i ønsket retning. Forskriften, som trer i kraft fra 1.september 2015, inneholder i § 6 en detaljert opplisting over hvilke virksomheter som til en hver tid er pålagt å bruke hvilke standarder. Denne opplistingen er ment å være dynamisk, og endres av Helse- og omsorgsdepartementet på forslag fra Helsedirektoratet.  

Forskriftens § 8, annet ledd gir Helsedirektoratet myndighet til «på eget initiativ eller etter søknad å unnta en eller flere virksomheter for en begrenset periode fra et eller flere av kravene i forskriften dersom det vil være særlig byrdefullt eller vanskelig å oppfylle kravene». Vi registrerer at tunge aktører i helsetjenesten – slik tjenestekatalogen er utformet - synes å være foreslått fritatt fra plikt til å ta i bruk flere sentrale IKT standarder uten klar tidsbegrensning. Dette er drøftet nærmere lenger ned i vårt høringssvar.  

Legeforeningen finner det fortsatt betenkelig at det er de enkelte virksomheter i sektoren, herunder svært mange små aktører som er ansvarlig subjekt for de foreslåtte krav. Eksempelvis kan nevnes fastleger, avtalespesialister, psykologer og fysioterapeuter.  

Organiseringen av helsetjenesten i mange små enheter er et resultat av overordnede politiske beslutninger gjennom mange år, og virkemidler for å øke kvalitet på e-helseområdet må forventes i tilstrekkelig grad å understøtte også de små virksomhetenes muligheter, behov og rammebetingelser.  

Å sette seg inn i kravene i Referansekatalogen krever både omfattende IKT-kompetanse og tidsbruk, langt utover det som er mulig for innehavere av denne typen virksomheter. Det innebærer i praksis at slike aktører er helt prisgitt sine EPJ- leverandører. I den grad leverandører gjør feil, eller ikke evner å levere etter spesifiserte krav, vil de små aktørene bli sittende med et ansvar de ikke med rimelighet kan forventes å skulle forvalte.  

Legeforeningen mener derfor at det må etableres en ordning med en myndighetspålagt egendeklarering fra EPJ-leverandørene. En slik egendeklareringsordning må også omfatte kravene i Norm for informasjonssikkerhet i helse- og omsorgstjenesten.  

Legeforeningen ser også et behov for å påpeke særlige utfordringer knyttet til struktur som obligatorisk element i elektroniske pasientjournaler og meldingsstandarder. Standarder for registrering og koding er nødvendig for å sikre at data som deles med registre for kvalitet, aktivitetsrapportering og styring er mulig å trekke ut automatisert og med tilstrekkelig kvalitet. Slike standarder må være utviklet og tilgjengelige i markedet innen det kan stilles krav om at de blir tatt i bruk, Behovet for strukturerte datauttrekk må under enhver omstendighet ikke hindre legen i å dokumentere den enkelte pasients medisinske situasjon så nyansert og individuelt som god og omsorgsfull helsehjelp for den enkelte krever.  

Tiltak som kan bidra til bedre og mindre arbeidskrevende registering og koding i helsetjenesten må prioriteres, og det må i dette arbeidet sørges for at pasientjournalens anvendelighet for det kliniske hovedformålet ikke svekkes. All ny funksjonalitet og/eller struktur i IKT-standarder må derfor være gjenstand for funksjonell testing og pilotering før eventuell implementering.  

Gode og inkluderende prosesser i utvikling av standarder vil redusere risiko for at klinisk anvendelighet av pasientjournal svekkes. For å oppnå dette må klinisk medisinsk kompetanse være med i alle slike prosesser fra begynnelse til slutt. Dette vil også bidra til å sikre legitimitet og høyere etterlevelse når nye løsninger breddes.  

Er informasjonen om hvert enkelt kravdokument tilstrekkelig for virksomhetens behov?  

Dette spørsmålet kan indirekte besvares med eksemplet e-resept. Dette er en etterhvert svært velfungerende IKT-løsning. Innenfor e-reseptområdet eksisterer det en rekke forskjellige navngitte meldinger som for brukerne ikke nødvendigvis gir noen mening. Meldingene er integrert i reseptmodulen og fremkommer i mange tilfeller knapt som annet enn et pop-up-vindu som kan synes unødvendig for den forskrivende lege. Bak slike pop-ups ligger det skjult meldingsstandarder med omfattende kravspesifikasjoner som den enkelte helsearbeider ikke kan bedømme om er i tråd med referansekatalogen eller ei.  

Legeforeningen må derfor legge til grunn at det ikke er mulig å svare ja eller nei på dette spørsmålet fordi det er åpenbart at for de aller fleste små virksomhetenes formål vil ytterligere detaljert IKT-teknisk informasjon om standarder ikke være til nytte.  

Fremgår det tydelig hvilke kravdokumenter som er obligatorisk eller anbefalt for den type virksomhet høringsinstansen tilhører? 

Dette er på flere områder i dokumentet ikke tydelig nok. Det er bl.a. uklart hva som ligger i begrepet allmennlegetjenester. I kommunene er arbeid både i fastlegekontor, legevakt, sykehjem, helsestasjon, skolehelsetjeneste og fengsel ansett som allmennlegetjeneste, jfr. §§ 12 og 13 i Forskrift om fastlegeordning i kommunene.  

Slik katalogen bruker begrepet oppfatter vi at man med allmennlegetjenester mener kun fastlegekontorene. Det er også flere steder i dokumentet vist til at krav er obligatoriske for virksomheter som har ansatt leger som er pålagt å utstede sykmeldinger. Det må bemerkes at denne formuleringen ikke dekker brorparten av fastlegekontorene der legene normalt ikke har noe ansettelsesforhold men er næringsdrivende.  

Skillet mellom «heldøgns medisinsk akuttberedskap» og legevakt er også uklart beskrevet. Legevakt er gjennom forskrift en del av den heldøgns medisinske akuttberedskapen og den prehospitale kjede.  

Det er også uklart om krav til elektroniske meldinger for pleie- og omsorgssektoren gjelder både for kommunal saksbehandling og kliniske formål. Det bør være system for utveksling av helseopplysninger der det klart går fram om målgruppen er personell som har ansvar for å yte helsehjelp til pasienten eller om det er ment for kommunal saksbehandling.  

Leger som har sitt arbeid i sykehjem trenger et system som sikrer at vedkommende mottar informasjon om epikriser, og svar på prøver og undersøkelser. Det må finnes et system der sykehjemslege mottar, behandler og signerer innkomne dokumenter. Obligatoriske standarder for dette må ha høy prioritet og krav om dette burde vært formulert i referansekatalogen.  

Bør enkelte kravdokumenter som er oppført i katalogen som obligatoriske for noen virksomhetstyper, ikke være obligatoriske, og bør enkelte kravdokumenter som er oppført i katalogen som anbefalte for virksomhetstypen, heller være obligatoriske?  

Legeforeningen mener at sentrale meldingsstandarder må gjøres obligatoriske for alle virksomheter som har mer enn et visst minstevolum av aktivitet, jfr. muligheten for dispensasjon i § 8 i forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten. Dette innebærer at alle arenaer for allmennlegetjeneste, i fastlegekontor, legevakt, sykehjem, helsestasjon, skolehelsetjeneste og fengsel må ha krav om obligatorisk etterlevelse av standarder for sending og mottak, i det minste på henvisning, epikrise, laboratorie- og røntgenrekvisisjoner og e-resept.  

Legevakt står for et betydelig volum av henvisninger til spesialisthelsetjenesten, kanskje opp mot halvparten av alle akutte innleggelser, og det er vanskelig å forstå hvorfor legevakt ikke skal ha et krav på seg om å kunne sende e-henvisninger på rett standard.  

Sykehjem er i dag, bl.a. som følge av samhandlingsreformen stadig mer aktive medisinske virksomheter som må kunne sende henvisninger, og også epikriser til fastlege når pasienter utskrives etter korttidsopphold mm.  

Pleie- og omsorgstjenestene bør også ha et obligat krav på seg til å kommunisere på rett standard til og fra fastlegene.  

Det bør også vurderes om forespørsel om hvem som er pasienten fastlege skal være obligatorisk for alle virksomheter.  

Legeforeningen anser også at i tråd med oppbygging av en moderne vaksineberedskap og – oversikt bør SYSVAK-registrering bli en obligatorisk standard for alle virksomheter som vaksinerer. FHI må dessuten kunne tilby daglig oppdatering i EPJ fra SYSVAK-registeret slik at den enkelte borgers vaksinasjonsstatus også er oppdatert i behandlers EPJ, i det minste for fastlege og helsestasjon.  

Rapportering til Kreftregisteret og MSIS bør også være basert på obligatorisk standard for både sykehus, spesialister og legekontor.  

Legeforeningen savner et krav om standard for helsekort for gravide. I både sykehusenes EPJ systemer og fastlegers EPJ systemer har det i innpå 20 år eksistert elektroniske versjoner av «helsekort for gravide». Så langt er det imidlertid ingen systemer som ivaretar et hel-elektronisk helsekort for gravide slik at dokumentet kan leses både i spesialisthelsetjenesten, av fastlegen og av jordmor. I svangerskapsomsorgen representerer dette dokumentet svært viktig kommunikasjon ulike faggrupper i mellom og en standard for - og krav til - helsekort for gravide må på plass så snart som mulig.  Det er årlig ca en halv million svangerskapsrelaterte polikliniske pasientmøter i helsetjenesten, og en elektronisk løsning er mange år på overtid allerede.  

Er det tilstrekkelig å publisere pdf-versjonen av Referansekatalogen en gang i året eller bør den publiseres oftere?   

Under forutsetning av at katalogen er samlet presentert og løpende oppdatert i et søkbart format på nett stiller Legeforeningen spørsmål ved om det er behov for en årlig pdf-versjon. Leverandører og store helse-IKT miljøer i for eks. RHF og HF vil til enhver tid ha behov for oppdatert informasjon, og andre interessenter må kunne nyttiggjøre seg samme kilde.  

Med hilsen
Den norske legeforening