Høring - Veileder for kommunale frisklivssentraler

Helsedirektoratet

Deres ref.:          Vår ref.: 16/3612          Dato: 30.06.2016

Høring: Veileder for kommunale frisklivssentraler  

Helsedirektoratet har invitert til å komme med innspill på utkast til oppdatert «Veileder for kommunale frisklivssentraler».

Det er nå 20 år siden Frisklivssentralen i Modum ble etablert, som den første i landet, i 1996. Det har vært en vekst i antallet kommuner og bydeler med frisklivssentraler, fra 100 i 2011 til 258 ved utgangen av 2015. Dette innebærer at innbyggerne i 40 % av landets kommuner ikke har tilgang til tjenester i frisklivssentral. Det fremgår ikke av veilederen hvor stor andel av befolkningen som ikke har et tilbud om helsefremmende aktiviteter i en frisklivssentral.

Første veileder for frisklivssentraler kom i 2011, ble senere revidert i 2013 og er nå kommet i ny revidert utgave.

Revisjonen av veilederen synes etter Legeforeningens mening å legge opp til en utvidelse av frisklivssentralenes arbeidsområder uten at et tydelig kunnskapsgrunnlag for nytte av dette foreligger. Det er nytt at man trekker frem frisklivssentralene som en vesentlig plass i ulike pasientforløp. Det beskrives for eksempel «Det er et aktuelt for pasienter både før, under og etter annen behandling eller oppfølging og som del av et pakkeforløp».

Legeforeningen mener at den opprinnelige intensjonen om primær- og sekundærforebygging må bevares som kjernen i frisklivssentralens virksomhet. Frisklivssentralene som et ledd i et behandlingsforløp kan i noen sammenhenger være aktuelt når dette er avklart som hensiktsmessig i dialog med pasientens fastlege. Diagnostikk og medisinsk behandling av sykdom skal midlertid ikke foregå i frisklivssentralene.

Foreløpig er det kun pasienter som har en kreftsykdom som tilbys et pakkeforløp. Det arbeides som kjent med planer for utbredelse av pakkeforløp til andre somatiske og psykiske diagnosegrupper. Et hovedelement i pakkeforløpsmodellen er at en medisinsk velbegrunnet mistanke eller visshet om alvorlig og behandlingskrevende sykdom fra fastlegens side skal utløse en forutsigbar og systematisk respons i spesialisthelsetjenesten innenfor gitte tidsrammer. Helsedirektoratet bør bidra til at frisklivssentralene kan utvikle og rendyrke de arbeidsområder man har i dag og fortsatt undersøke om tilbudet faktisk fungerer og fører til bedring i folkehelsen.

Eventuelle behov for endret oppgavefordeling og organisering av medisinske tilbud i kommunale helse- og omsorgstjenester krever særskilt utredning og forståelse av kunnskapsgrunnlag. Helsedirektoratet bør ikke i retningslinje – og veilederarbeid knyttet til kommunale deltjenester forsøke å etablere endret oppgavefordeling. Ukoordinerte endringer av medisinske tilbud medfører risiko for pasientene og kan bidra til ytterligere fragmentering av helsetjenesten i strid med de klare føringene i MSt. 26 (2014-2015) om primærhelsetjenesten.

Kapitel 3.2 Første kontakt med frisklivssentralen omhandler samarbeid med fastlege og helsestasjon/skolehelsetjeneste. Kapitlet gir god veiledning i hvorledes denne dialogen bør være. Vi vil allikevel påpeke at både fastlege og helsestasjon/skolehelsetjeneste er samhandlingsaktørene for barn og unge. Ansvaret for medisinsk oppfølging ligger hos fastlege for alle aldersgrupper.

Vi oppfordrer også direktoratet til å være mest mulig nøkternt og realistisk i beskrivelsen av hva som kan eller skal gjøres, hvorfor det skal gjøres og særlig på effekten av det man gjør i en frisklivssentral. Man får i den fremlagte veilederen et inntrykk at man kan bruke frisklivssentralen som et svar på de fleste av livets utfordringer og at potensialet for helsegevinst målt i bedre helse og leveår og samfunnsøkonomisk gevinst er omfattende.

Legeforeningen mener at frisklivssentraler kan fungere som gode lavterskeltilbud for å komme i gang og i noen tilfeller vedlikeholde livsstilsendringer og dermed på sikt være med på å forebygge livsstilssykdommer og uhelse. Dessverre er det foreløpig ikke så mange som man kunne ha ønsket. Dette viser at arbeidet er innfløkt og vanskelig. Det må antas at tilbudet ikke treffer alle og at det også er store variasjoner mellom de forskjellige frisklivssentralene. Kanskje ville de som klarer å oppnå endringer gjennom frisklivssentraler også være de som lykkes utenfor denne ordningen? Tallene som foreligger kan i hvert fall ikke tolkes entydig i noe spesiell retning.

Frisklivssentralene må være rettet mot de som dette tilbudet i utgangspunktet er tenkt for, nemlig de som trenger hjelp til livsstilsendring for å kunne forebygge uhelse og fremme god helse. Vi mener at det bør vurderes om man skal bruke disse sentralene mer i forebygging av psykisk sykdom.  I den forbindelse viser vi til det doktorgradsarbeidet som er gjort av Ingrid Følling ved St. Olavs Hospital i Trondheim, der hun finner at den primære pasientgruppen er en kompleks gruppe med mye psykiske plager: https://www.napha.no/content/20347/Doktorgradsintervjuene-som-forte-en-helt-ny-vei

Med hilsen

Den norske legeforening