Systemene oppgraderes

Min Side og kurspåmelding vil være utilgjengelig fra fredag 22. januar kl. 16.00 og utover kvelden. Vi beklager ulempene dette medfører.

Høring av rapport fra arbeidsgruppe om forslag til rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte m.m.

28. juni 2018

Høringsuttalelse

Høringssvar - forslag om rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte m.m.

Samferdselsdepartementet

Sendt digitalt

Deres ref.: 17/138-
Vår ref.: 18/3690
Dato: 24.09.2018

 

Legeforeningen viser til høringsbrev fra Samferdselsdepartementet om rapport fra arbeidsgruppe om forslag til rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte m.m. Overordnet vurderer Legeforeningen at høringsforslagene vil gi en bedre løsning enn dagens ordning og gir sin tilslutning til forslagene, men med de merknader som fremkommer nedenfor.

Rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte
Det er positivt at departementet ønsker å gripe tak i de dels lave obduksjonsfrekvensene ved trafikkdødsfall. Legeforeningen anser det uheldig at det nærmest er opp til tilfeldighetene hvorvidt et trafikkdødsfall fører til rettsmedisinsk obduksjon eller ikke. Merkostnaden for politiet for å få obdusert alle trafikkdrepte er av arbeidsgruppen anslått til 2 millioner kroner. Legeforeningen er enig i at de økonomiske og administrative konsekvensene, slik de er fremstilt, er akseptable sammenholdt med nyttepotensialet til forslaget. Det må likevel understrekes at forslaget, etter Legeforeningens syn, utløser et behov for flere patologer. Dette vil igjen påvirke utdanningsbehovet. I tillegg vil forslaget utløse økt bruk av transport til rettsmedisinsk obduksjon, for eksempel ambulanse. Legeforeningen forutsetter at det tilføres ekstra ressurser til alle instanser som påvirkes av forslaget.

Legeforeningen støtter forslaget om obduksjon av alle trafikkdrepte. Det at passasjerer og fotgjengere også inkluderes, kan gi viktig kunnskap om dødsmekanisme og mulige forebyggende tiltak ved utforming av kjøretøy etc. Likevel må det nevnes at antallet trafikkdrepte i Norge er så lavt at den vitenskapelige nytten er usikker om man ikke er del av et internasjonalt forskningsmiljø.

Arbeidsgruppen foreslår å flytte reguleringen av rettsmedisinske obduksjoner fra straffeprosessloven og påtaleinstruksen til obduksjonsloven med forskrifter. Dersom reglene for begjæring av rettsmedisinske obduksjoner blir flyttet til obduksjonsloven, vil både Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet være involvert i samme lov. Dette kan skape koordineringsproblemer. Legeforeningen anser det som mer hensiktsmessig at reglene for begjæring av rettsmedisinske obduksjoner blir liggende i straffeprosessloven og påtaleinstruksen, og at de utfyllende regler om selve utførelsen legges til obduksjonsloven med forskrift.

De aller fleste rettsmedisinske obduksjoner gjøres i dag fysisk ved patologiavdelingene på universitetssykehusene, med varierende tilknytning til universitetene. Helsesektoren er således allerede i dag tungt involvert i tjenesteproduksjonen. Det å ta inn rettsmedisinsk obduksjon i obduksjonsloven vil kunne plassere et "sørge-for-ansvar" for tjenesteyting i de regionale helseforetakene (RHF-ene). Løsningen fremstår som en ny lovpålagt aktivitet for RHF-ene. Legeforeningen mener departementet må vurdere hensiktsmessigheten av dette nærmere. Legeforeningen vil uansett tydelig understreke at en eventuelt ny oppgave lagt til RHF-ene, må gjenspeiles gjennom økte midler.

Forslaget til ny vegtrafikklov § 51 a sier at Statens vegvesen "kan" foreta egne undersøkelser av vegtrafikkulykker og trafikkuhell. Siste setning i bestemmelsen gir en adgang til å forskriftsfeste nærmere regler om slik undersøkelsesvirksomhet. Legeforeningen understreker at dersom alle trafikkdrepte skal obduseres, under henvisning til å øke trafikksikkerheten, må det samtidig forskriftsfestes en plikt for Statens vegvesens ulykkesanalysegrupper (UAG) til å gjennomføre slike undersøkelser ved vegtrafikkulykker med dødsfall – hvis ikke kan man risikere å gjennomføre obduksjon uten at funnene skal benyttes.

Legeforeningen vil for øvrig påpeke at variasjonen i utnyttelse av rettsmedisinske obduksjoner er like stor for andre typer dødsfall, så som selvdrap og narkotikarelaterte dødsfall. Også ved disse kategoriene dødsfall er det svært gode argumenter for at samfunnet har behov for opplysninger fremkommet ved obduksjon, selv om det ikke nødvendigvis dreier seg om straffbare forhold. Etter Legeforeningens syn bør det vurderes om alle meldepliktige dødsfall skal føre til obduksjon, ikke bare trafikkdødsfall.

Tilgang til helseopplysninger om avdøde
Arbeidsgruppen foreslår at Statens vegvesens ulykkesanalysegrupper (UAG) gis tilgang til helseopplysninger om avdøde. Lovteknisk er det lagt opp til at ny § 30 b i helsepersonelloven skal gi helsepersonell en plikt til å utlevere opplysninger til Statens havarikommisjon for transport (SHT) og UAG når vilkårene i henholdsvis vegtrafikkloven §§ 46 eller 51 a er oppfylt.

Legeforeningen mener for det første at dette er en lovteknisk dårlig løsning. De andre unntakene fra helsepersonells taushetsplikt er konkret angitt i helsepersonelloven. Etter Legeforeningens oppfatning har helsepersonelloven en viktig funksjon som oppslagsverk for landets helsearbeidere, herunder leger. Det er både tungvint og utilgjengelig for brukerne om man er nødt til å slå opp i andre lover for å vurdere unntak fra noe så essensielt som taushetsplikten. Legeforeningen foreslår derfor at et eventuelt unntak fra taushetsplikten og vilkårene for dette må formuleres og hjemles fullt ut i helsepersonelloven.

Videre har Legeforeningen en merknad knyttet til ordlyden i lovteksten. Forslaget til ny bestemmelse i vegtrafikkloven sier at UAG «skal gis tilgang til dokumenter som er nødvendig for å kunne gjennomføre ulykkesundersøkelsen». Legeforeningen mener ordlyden i lovforslaget kan tolkes dithen at det er UAG som skal avgjøre hva som utgjør nødvendige helseopplysninger. I merknaden til den foreslåtte lovbestemmelsen i helsepersonelloven er det imidlertid understreket at kravet om utlevering må begrunnes av det organet som skal bruke opplysningene og at det er helsepersonellet som mottar henvendelsen som må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvilken informasjon som er nødvendig. Legeforeningen er enig i at det er helsepersonellet som skal avgjøre hva som er nødvendig – noe annet ville vært i strid med både taushetsplikten og avdødes personvern. Etter Legeforeningens syn bør forslaget til lovtekst omformuleres slik at det kommer tydelig frem at nødvendighetsvurderingen skal gjøres av helsepersonellet selv. Trolig vil dessuten en lovregulering i helsepersonelloven, slik Legeforeningen bemerket ovenfor, bidra til å synliggjøre hvem som skal vurdere hvilke opplysninger som skal anses "nødvendige" i det konkrete tilfellet.

Legeforeningen vil dessuten påpeke at det er lovteknisk uheldig å utdype hvordan ordlyden i vegtrafikkloven § 51 a skal forstås i merknaden til helsepersonelloven § 30 b.

Legeforeningen understreker at en henvendelse om utlevering av nødvendige helseopplysninger vil kunne innebære betydelig arbeid for helsepersonellet. Etter Legeforeningens syn må det foretas en reell vurdering av kostnadene knyttet til dette arbeidet og hvordan legene eller annet helsepersonell skal få dekket sitt honorar.

Med et overordnet mål om å øke trafikksikkerheten, og derav skaffe seg mest mulig kunnskap om årsaken til den enkelte trafikkulykke, mener Legeforeningen det er viktig at også obduksjonsrapportene er av høyest mulig kvalitet. På denne bakgrunn ber Legeforeningen departementet vurdere om også obdusent bør gis tilgang til helseopplysninger, slik det er i for eksempel Sverige. Slik Legeforeningen ser det, er det lite hensiktsmessig at helseopplysninger skal vurderes av UAG i etterkant av en allerede utført obduksjon, hvor obdusent ikke hadde tilgang til de samme opplysningene. Obdusentenes vanskeligheter med å få tilgang til helseopplysninger før obduksjon ved rettsmedisinske obduksjoner er et generelt og alvorlig problem som arbeidsgruppen dessverre avgrenser sitt mandat mot. Det vises til brev fra HDir til avdeling for patologi ved UNN i 2015: https://www.helsetilsynet.no/regelverk/tolkningsuttalelser/helse-omsorgstjenester/Innsyn-i-pasientjournal-i-forbindelse-med-rettsmedisinsk-obduksjon/
Formelt sett er korrekt fremgangsmåte i dag at politiet (eller andre rettsinstanser som begjærer rettsmedisinsk obduksjon) i det enkelte tilfelle må be behandler (fastlege/helseforetak) om innsyn i pasientjournal. Behandler må så vurdere om det er grunn til å frita for taushetsplikt og så utlevere hele eller deler av journalen. Det kan være tilfeldigheter som avgjør om obdusenten får tilgang til opplysningene, og det kan være vanskelig å få tilgang til dem før obduksjonen startes. Det er også en stor risiko for at overskuddsinformasjon kommer på avveie.

Manglende innsyn i helseopplysninger før en rettsmedisinsk obduksjon kan bety redusert kvalitet og at viktige funn overses. Helseopplysninger om for eksempel begynnende demens vil utløse en helt annen tilnærming til undersøkelse av hjernen enn hvis slike opplysninger ikke foreligger. Opplysninger om rusmisbruk, og da spesielt bruk av såkalte nye psykoaktive stoffer (novel psychoactive substances, NPS), vil også kunne gi en mer målrettet toksikologisk analyse av materialet tatt ved obduksjonen. Problemet aktualiseres ytterligere ved det faktum at en stor del av de rettsmedisinske dødsfallene har naturlig dødsårsak og der manglende helseopplysninger vil bety en dårligere kvalitet på obduksjonsresultatet.

En rettsmedisinsk obduksjon bør skje så fort som mulig etter ulykken, før liket dekomponerer, selv om kjøling forsinker prosessen. Det må vurderes nærmere hvordan det kan legges til rette for en utlevering av relevante helseopplysninger (opplysninger fra pasientjournal) direkte til obdusent kan skje raskt. Ordinær postgang vil ikke fungere i denne sammenheng. Journalinformasjon kan sendes som vedlegg til dialogmelding fra avdødes fastlege (eller annen behandler) til patologen. Det forutsettes at myndighetene tar ansvar for å få på plass en funksjonell løsning som ivaretar disse behovene. Det må videre vurderes hvordan taushetsplikten overfor politiet kan ivaretas.

Legeforeningen påpeker videre at utlevering av avdødes helseopplysninger er svært problematisk av hensyn til den enkeltes personvern. Dersom UAG skal gis tilgang til avdødes helseopplysninger vil slike opplysninger inngå som en del av vurderingsgrunnlaget i rapportene. Rapportene er et offentlig dokument og derfor i utgangspunktet noe allmenheten har innsynsrett i. Selv om Statens vegvesen hevdes å ha tydelige retningslinjer på hva som skal sladdes ved innsynsforespørsler, mener vi det i mange tilfeller ikke vil være mulig å anonymisere en rapport etter en konkret ulykke i tilstrekkelig grad. Når ulykkessted, tidspunkt og skademekanisme er kjent vil det ofte ikke være mulig å ivareta personvernet, uten å unnta dokumentet fra offentlighet. Legeforeningen mener UAGs dokumenter som inneholder helseopplysninger må håndteres med en overordnet føring – det kan ikke overlates til noens skjønn å avgjøre hva som må sladdes. Legeforeningen understreker at det å omtale og vurdere helseopplysninger – eller trekke konklusjoner av disse – i offentlige rapporter, er svært problematisk både av hensyn til avdøde og av hensyn til pårørende. Legeforeningen mener det er tvingende nødvendig at flere aspekter ved personvernet til avdøde enn det som fremkommer av rapporten vurderes.
Vi har for øvrig fått tilbakemeldinger fra våre høringsinstanser på at språket i endringsforslagene er unødvendig komplisert. Enkelthet i språket er særlig viktig for et regelverk som har sin praktiske anvendelse blant helsepersonell, ikke jurister.

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Riise 
Generalsekretær 

Lars Duvaland
Avd.direktør/advokat

Dokumentet er godkjent elektronisk

 

 

Saksbehandler

Cecilie Hallan Avdeling for jus og arbeidsliv